Oppsummering arbeidsverksted 3

Det tredje og siste arbeidsverkstedet i RefLab prosjektet ble holdt 18.10.24. Tema var denne gang miljømessig og sosial bærekraft med folkeforskning, og koblinger mellom innbyggerinvolvering, folkeforskning og medvirkning.  

På det siste arbeidverkstedet i ReFlab, var 14 deltakere fra frivillige foreninger, forvaltning og forskning samlet for å diskutere koblinger mellom folkeforskning, bærekraft og innbyggerinvolvering. Det var innlegg fra ulike perspektiver og ulike aktiviteter for aktiv refleksjon. Som for de foregående arbeidsverkstedene var dette en formiddag med interessante presentasjoner og mye engasjement. 

Spørsmål og tema som vi diskuterte: 

• Hvordan kan vi bidra til erfaringsutveksling og refleksjon på tvers av ulike former for inkluderingsprosesser? Fra innbyggerinvolvering og samskapning til datadrevne folkeforskningsprosjekter?​  

• Hvilke rolle spiller ulike former for medvirkning og inkludering i bærekraftig utvikling? 

• Hvordan kan ulike dimensjoner av bærekraftig utvikling fremheves gjennom folkeforskning?​  

• Hvordan bygger vi tillit mellom aktører​? 

• Tilhørighet og stedsforståelse​  

• Forventningsstyring, makt og ansvar 

Folkeforskning, samskaping og bærekraft

Etter start med kaffe, te og litt bakverk, innledet Cecilie Baann og Line Barkved i NIVA om RefLab og dagens tema: koblinger mellom bærekraft, folkeforskning og involvering. I Norge finnes det mange typer folkeforskning, og ulike aktører er involvert. Tradisjonelt har det vært knyttet til naturobservasjoner, men har utvidet seg til miljøforskning, overvåking, forvaltning og samfunns- og helsefag. Internasjonalt har folkeforskning også utviklet seg mot mer samskapende tilnærminger. Stedsaspektet er også ofte sentralt i miljøforskning og bærekraft, ettersom miljørelatert folkeforskning ofte er knyttet til spesifikke steder, og det finnes flere studier og rammeverk som ser på dette, som for eksempel Jens Ulrichs modell. Bærekraft er også mye mer enn rapportering på bærekraftsmål. Det inkluderer flere dimensjoner og sammenhenger, og folkeforskning kan spille en rolle utover å bidra med datainnsamling for bærekraftsindikatorer. 

Introduksjonsaktivitet rundt bordene: Hva betyr bærekraft for deg? 

Etter innledningen var deltakerne klart for interaksjon rundt bordene. Assosiasjonskort ble brukt som del av å presentere seg selv og til å bli bedre kjent. Alle fikk et par minutter til å se på kortene som lå på bordet og å finne et bilde som «uttrykker bærekraft for deg». Deltakerne skrev deretter ned noen stikkord som forklarer valget av bilde. Så tok alle en runde i gruppa og snakket om hvorfor de valgte kortet? Hadde noen valgt samme bilde? Oppgitt lignende eller forskjellige stikkord? 

Etter denne innledende aktiviteten, forklarte Sara Plassnig (NIVA) bakgrunnen for assosiasjonskortene. Verktøyet «Assosiasjonskort» er designet for å legge til rette for kollektive samtaler om abstrakte fenomener, opplevelser, følelser, forventninger og drømmer. ​ Som et eksempel, i YouCount-prosjektet ble kortene brukt for å utforske sosial inkludering, da fant deltakerne bilder som representerte følelsen av å være sosialt inkludert og delte disse og tanker rundt bildene i mindre grupper. Etterpå svarte de sammen på spørsmålet «Hva er sosial inkludering?»  

Reidun Norvoll (forsker 1, Arbeidsforskningsinstituttet AFI, OsloMet) hold den første av de tre inviterte presentasjonene denne gangen.  I sin presentasjon tok hun for seg særlig sosial bærekraft og samfunnsvitenskapelig folkeforskning, bl.a. med eksempler fra YouCount-prosjektet. Hun viste også hvordan folkeforskning lenge har vært opptatt av sosial innovasjon, både som en del av forskningen og som en metode for å utvikle og stimulere sosial innovasjon. I de senere årene har sosial innovasjon i økende grad satt søkelys på bærekraft, og de to konseptene blir ofte sett på som to sider av samme sak. Arbeidet med bærekraft gjenspeiles også i folkeforskningen, spesielt innenfor områder som miljø, byer og partnerskap, samt i arbeidet med lokalsamfunn. Hun stilte også spørsmålet om vi trenger mer RRI – ansvarlig forskning og innovasjon i samfunnsforskningen f.eks. knyttet til urban bærekraft. 

Torbjørg Mosland Raen (prosjektleder, Spikkestad innbyggertorg, Asker kommune) fortalte om prosessen med å etablere et innbyggertorg på Spikkestad. Asker kommune har per i dag flere innbyggertorg og disse skal være åpne møteplasser og kulturarenaer for alle, på tvers av generasjoner og kulturer, et sted for samarbeid mellom innbyggere, lag/foreninger, næringsliv og kommunen, et sted for tjenester og også en arena for nærdemokratiordninger. Bakgrunn for innbyggertorg er blant annet at i kommunens arbeid med stedsutvikling ble det avdekket flere utfordringer: mangel på tidlig dialog, på kommunikasjon og på inkludering, og for mye silotenkning. 

De har kombinert forskjellige metoder i arbeidet med å etablere innbyggertorget. Hun fortalte at de blant annet har arbeidet etter en ressursbasert tilnærming (asset based community development - ABCD), hvor kommunen støtter opp under lokale behov og initiativ, framfor å «rulle ut» ferdige løsninger.  Størrelsene og aktivitetsnivåene på et innbyggertorg vil variere. Toget vil til hver tid være et produkt av sitt lokalsamfunn, sin historie, nåtiden, lokalene og menneskene som bidrar og deltar. Aktører som er med å drive innbyggertoget vil være ansatte i kommunen, private aktører, frivillighet og foreninger og innbyggerne sammen. 

Torbjørg fremhevet at det er innbyggerne som sammen skaper et innbyggertorg. De kommunalt ansatte har kun et tilretteleggeransvar. Tanken er at involvering skaper engasjement, og at innbyggere trenger noe som er åpent og inkluderende. Hun nevnte eksempler på at mødrene dannet en forening etter de har opplevd at noen barna ikke ble invitert til bursdager. Småbarnstreff har blitt nesten lagt ned på grunn av manglende interesse, så kom en innbygger med forslag om å bytte dag – som viste seg å passe bedre. Begge er eksempler som viser at lokal kunnskap er viktig. 

Katja Bratseth (faglig leder, Partner i Byantropologene​) holdt presentasjon om innbyggerinvolvering i forskning, og med eksempler på inkluderende prosesser knyttet til havvind og erfaringer fra Spikkestad​. Hun snakket om muligheter for folk å påvirke forskningsprosjektet hele veien, fra idéutviklingen​ til ferdigstilling. 

Katja understreket at grunnmuren etableres når formål, utvalg, målgrupper og metoder defineres. At det er viktig å tenke på innbygger-målgrupper fra start og tilpasse metoder til de menneskene som man planlegger å involvere!​ Innbyggerinvolvering i forskning er viktig fordi gjennom å inkludere innbyggernes perspektiver og kunnskap kan vi styrke tillit til forskningen og komme sammen nærmere de bærekraftsløsninger det er behov for. Involvering av folk i forskningen bidrar til å bygge broer mellom akademia og samfunnet, og legger et grunnlag for mer åpen, gjensidig og respektfull kommunikasjon. 

Byantropologene har sammen med forskningsinstituttet OSIRIS utviklet en veileder for innbyggerinvolvering i forskning (2023). Den har som mål å gjøre det lettere for forskere å involvere innbyggere i forskningsprosjekter, slik at forskning kan bli mer inkluderende, effektiv og relevant.  På første arbeidsverksted i RefLab brukte vi elementer fra denne i en aktivitet. 

Caser, gruppearbeid og refleksjoner 

Etter lunsj var det tid for gruppearbeid knyttet til ulike avveininger i folkeforskning og involvering av folk i prosjekter om og for bærekraft​. Denne gangen jobbet vi med caser som verktøy for refleksjon og erfaringsutveksling. På bordene ble det delt ut beskrivelser av 4 aktuelle caser, med utgangspunkt i saker i media. De fire casene handlet om: 

• Ny bruk av areal med gammelt avfall​  

• Sortering av husholdningsavfall​  

• Energibehov​  

• En innsjø uten brukere?​  

Gruppene skulle så, etter å ha valgt en case, diskutere blant annet rundt to hovedspørsmål relatert til dagens tema for arbeidsverkstedet: 

• Hvordan vil se​ en innbyggerinkluderingsprosess ut​?  

• Hvordan skaffe man relevante data til forskning​? 

Gruppene fikk ved bordet tilgang på de rammeverk og verktøy som har blitt presentert i RefLab​. Et mål var også å ta i bruk egen bakgrunn og erfaring med medvirkning og folkeforskning​ inn i refleksjonen og diskusjonen. 

Av de tre gruppene valgte to grupper «ny bruk av areal med gammelt avfall» (knyttet til jernbane) og en gruppe valgte «en innsjø uten brukere?». I gruppene ble man enige om dimensjoner å vektlegge og diskutere videre. 

Både for casen om innsjøen som tilsynelatende ikke har noen brukere og derfor mangel på engasjement, og for casen om ny bruk av areal med gammelt avfall, kom det fram flere aspekter i diskusjonene som har overføringsverdi til andre problemstillinger og steder. 

Et sted er ikke bare en bakgrunn, men også en aktør. Det er nyttig å få innsikt gjennom å være til stede. For innsjøen, ettersom den har samme navn som stedet, så er den trolig også knyttet til stedidentiteten til beboerne. Hvilken rolle har den spilt historisk? Vannforvaltning er bare en aspekt, men finnes det for eksempel turstier?  

Det kan være nyttig å gjennomføre en sosiokulturell stedsanalyse. Dette kan innebære å besøke lokale steder som matbutikker og snakke med folk for å samle inntrykk og informasjon om hvordan innsjøen oppfattes og brukes. Det kan gi verdifull innsikt i hvordan man kan jobbe videre med problemstillingen og å skape engasjement blant innbyggerne. 

Det er viktig at folk vet hva de deltar i. Derfor kan det være lurt å dele ut flyers med kontaktinformasjon og informasjon om hva som skal skje, og å gi deltakerne mulighet til å trekke tilbake sitt samtykke til å være med. 

Å finne en nøkkelperson som har legitimitet og ikke er del av en stor polariserende interessegruppe kan noen ganger være avgjørende i slikt arbeid. Det kan også være nyttig å involvere nøytrale personer utenfra for å sikre en balansert tilnærming. 

Bruk av metoder som Photovoice, hvor deltakerne tar bilder for å dokumentere sine opplevelser, kan være effektivt. Å lage stier sammen, samle fugler og arter, gjøre lydopptak, og involvere barnehager og skoler i datainnsamling kan også bidra til økt engasjement til et bestemt sted – eller en innsjø. Å trekke inn kunstnere og kunst kan være en annen måte å skape interesse og deltakelse på. 

En evaluering av hva som har gått galt i tidligere (folkeforsknings)prosjekter, kan gi nyttige lærdommer. Ved å analysere utfordringer kan tilnærming neste gang tilpasses for å unngå lignende problemer. 

For å engasjere folk på en effektiv måte, kan det være nødvendig å tilpasse seg egne tidsplaner og å teste nye metoder. For eksempel kan drømmeverksteder med assosiasjonskort være en kreativ måte å involvere folk på og få frem deres tanker og ideer. 

Det er også viktig å vurdere hvordan man kan gjøre prosessene transparente og rettferdige, slik at alle opplever at deres stemme blir hørt. Selv om ikke nødvendigvis alle ønsker kan bli oppfylt. 

Kartlegging av potensialet for tverrfaglig samskaping kan åpne opp for nye muligheter og samarbeid på tvers av ulike fagområder, og bidra til helhetlig og inkluderende tilnærming til problemstillingen. 

For komplekse problemstillinger, som f.eks. forurenset grunn og gamle jernbanelinjer, så kan det dannes et skille mellom innbyggere vs eksperter angående kunnskap og beslutningsgrunnlag.  I folkeforskning er det ofte flere veldig kunnskapsrike frivillige som engasjerer seg. Det er likevel viktig å tenke på å tilrettelegge for at det ikke kun er «frivillige med en phd» som kan være med. Det er særlig viktig hvis prosjektene handler om utvikling av lokalområder og annet som skal komme flere til gode. Å bygge tillit er sentralt i saker hvor aktører som kan ha ulike interesser i både at folk er med og i hvilke data som samles inn og aktiviteter som skal skje. 

Bruk av framtidsscenarier og fremtidsutsikter kan være en relevant metode. Da også å koble det tilbake til nåtiden. Hva må til for å få den framtiden vi ønsker? 

Dette tema diskuterte vi også litt videre i plenum. Framtidsverksteder ble nevnt av en av deltakerne. Det har blant annet blitt brukt mye i Danmark og det kan være mye å hente å se på det materialet, f.eks. fremtidsværkstedet som metode til erkendelse og forandring. 

I plenum ble det også tatt opp at det trengs å skapes et rom for å kunne få tid til å tenke og snakke sammen – at det trengs i arbeid med bærekraft og miljøutfordringer både hurtig og sakte tenkning. Dette kan være en utfordring i en tidspresset hverdag og proskjektøkonomi. 

Noen ganger kan det likevel være behov for å prioritere mer sakte og mer åpne prosesser.  Det ble sagt «det er ikke bærekraftig hvis vi ikke har tid til å møtes og snakke om ting som er viktig».  

Avrunding: Hvorfor møtes for og gjennom refleksjon?​  

Utgangspunkt for Reflab-prosjektet er at mange miljøutfordringer er komplekse og krever læring, endring og transformasjon, og refleksjon spiller en viktig rolle i det. Schön skiller mellom reflection-in-action (refleksjon under handling) og reflection-on-action (refleksjon etter handling). Reflection-in-action innebærer å tilpasse seg og ta beslutninger i sanntid, mens reflection-on-action handler om å se seg tilbake, analysere og forbedre fremtidige handlinger basert på tidligere erfaringer. Vi skaper også refleksjon og refleksiv praksis gjennom både å tenke og å gjøre. ​Det har vi forsøkt å tilrettelegge for gjennom arbeidsverkstedene. 

RefLab-prosjektet har, med støtte fra Norges Forskningsråd, holdt tre arbeidsverksteder som har gitt mulighet til å møtes og diskutere og aktivt reflektere over praksis knyttet til folkeforskning. Vi takker alle som har vært med på et eller flere av disse. 

 Vi håper å se flere ved andre anledninger i det nasjonale nettverket for folkeforskning.