Plastforurensning – hva er egentlig greia?

Vi spør forsker Amy Lusher fra Norsk institutt for vannforskning.

- Vi bruker enormt mye plast. I 2015 ble det produsert svimlende 322 millioner tonn plast – det er vekten av en og en halv million blåhvaler – og det forventes at produksjonen kommer til å øke eksponentielt i årene som kommer.

Plast ble introdusert på forbrukermarkedet som et vidundermateriale, som kunne erstatte dyrere og tradisjonelle materialer uten å råtne, knuse eller slites. Nå er det mange av oss som får en bitter ettersmak i munnen når vi ser bildene av elver og strender fulle av plastsøppel og sjøfugler og hvaler med plastposer i magen. Det er ikke vanskelig å se at vi i storsamfunnet har pådratt oss et omfattende problem.

Bruk og kast er problemet

Men plast er ikke bare dårlig. Den har vært en forutsetning for fremskrittene vi har gjort på mange områder i samfunnet, som medisin og teknologi. Disse formbare materialene, som kan brukes til nesten hva som helst, er rett og slett veldig nyttige. Spørsmålet er hva som skjer når vi er ferdig med plasten og ikke har bruk for den lenger?

- Den triste sannheten er at halvparten av all plast vi bruker, bare blir brukt en gang. Dette gjelder særlig plast som er brukt til innpakning. Enda tristere er det at på verdensbasis blir bare rundt fem prosent av plasten gjenvunnet etter bruk, sier Amy Lusher.

Hun har nylig flyttet til Norge, etter en rakettkarriere innen mikroplastforskning.

- Norge er på listen over land som har høy gjenvinningsprosent av plast, men det er ikke alle land som har ordninger for resirkulering og gjenvinning, og også her i landet er det rom for forbedring.

Lusher understreker at det er ikke bare én aktør som er ansvarlig for at plast havner i naturen – det skjer over hele linja fra produksjon til forbruk.

- Det er bruk og kast-samfunnet vi lever i, kombinert med plastens bestandige natur, som har gjort plastsøppel til et globalt problem.

Hva er mikroplast?

Forskerne klassifiserer plasten etter størrelse, og den siste tiden har særlig mikroplast vært et hett tema både politisk og i media.

- De store, lett synlige bitene med plast, kaller vi makroplast. Først når en plastbit er mindre enn fem millimeter, gjerne på størrelse med et sandkorn, vil den defineres som mikroplast, forklarer NIVA-forskeren, som var med på den første studien som identifiserte mikroplast i overflatevann i Arktis.

Mikroplast inkluderer både små plastkuler som er produsert slik og brukt som tilsetning i for eksempel kosmetikk, men også biter som er resultat av at større plaststykker har blitt revet fra hverandre fysisk i møte med naturens krefter og UV-lys.

Når plastbitene blir brutt ned til enda mindre partikler, går de over til kategorien vi kaller nanoplast.

Problemet med disse ørsmå plastkornene er nettopp størrelsen. De er vanskelige å skille fra andre partikler – og derfor per dags dato umulig å rydde opp – og de er så små at de kan gå gjennom cellemembraner. Det betyr at denne plasten kan ha konsekvenser for dyr og planter på cellenivå.

- Vi har sett på lab-en at dette skjer, men siden disse bitene er så små, har vi ennå ikke klart å identifisere og plukke ut slike fra miljøet. Dette er noe av det forskere arbeider med å finne metoder for.

Siden mengden av plastsøppel som allerede er i naturen vil brytes ned til mindre og mindre partikler etter hvert som tiden går, vil forurensning fra mikroplast bare bli et voksende problem i tiden fremover. Dette vil skje selv om vi nå skulle stoppe all produksjon av plast umiddelbart.

Plasten havner i havet

De nittifem prosentene av plast som ikke blir gjenvunnet må også ende opp et sted, og mye av plastavfallet som ikke blir håndtert ordentlig havner i vannveiene - og til slutt i havet.

- Plastavfall av alle størrelser har blitt funnet både i overflatevann, i selve vannsøylen, på strender og på havbunnen, forteller Lusher.

Når plasten har havnet i vann, kommer det an på massetettheten i materialet om den flyter eller synker. Andelen som flyter er den vi ser skylt opp på strendene våre, eller i de store søppel-øyene som har samlet seg i verdenshavene. Men mye synker til bunns, og da skal det mer til for å nå tak i avfallet igjen og eventuelt få ryddet det opp.

Miljøgifter og organismer som plankton har en tendens til å feste seg til plasten, og dette kan føre til at plasten blir tyngre og synker. Når plast har endt opp på havbunnen, vil store biter også her brytes ned, men prosessen går saktere fordi det ikke er UV-lys så langt ned.

Dyr tror plasten er mat

Allerede på sekstitallet, diskuterte forskere problemene makroplast skaper ute i miljøet. Dyr spiser de store plaststykkene, og de setter seg fast i dem. Nå har studier vist at arter fra sjøfugl via delfiner til torsk har spist plast – selv om individene kan leve på de mest avsidesliggende steder.

De synlige innvirkningene av store plaststykker er lette å forstå. Om et dyr spiser nok av disse, får det ikke lenger plass til næringsgivende føde i magen sin. Setter det seg fast i plasten, er det ikke sikkert det kommer seg løs. I disse tilfellene vil dyret lide og i verste fall dø.

Men selv om flere og flere dyr blir funnet med plast i magen, vet vi ikke alt om hvordan de faktisk blir påvirket av dette.

- Ofte blir plasten funnet mot slutten av innvollene, og det kan tyde på at fremmedlegemene var på vei til å forlate dyret via avføringen. For alt vi vet, kunne for eksempel torsken vi har undersøkt ha kvittet seg med plasten igjen og levd videre helt fint, om den ikke hadde blitt drept i vitenskapens navn.

Forskerne har altså til gode å følge hele syklusen fra dyret spiser plast til den enten går gjennom fordøyelsessystemet og ut igjen, eller samler seg opp i magen og fører til plager eller død.

Mikroplast på matfatet?

Når det gjelder mikroplast, er det først det siste tiåret at fenomenet har blitt viet oppmerksomhet fra forskningsmiljøer, myndigheter og media. Den økte interessen har vært drevet av bekymringen om hva slags konsekvenser mikroplasten kan ha for miljøet, men kanskje spesielt hvordan den kan påvirke helsen vår.

Det mange lurer på, er om istykkerrevne engangskopper og plastposer vil ende opp på matfatet vårt.

- Skjell og andre dyr vi spiser hele kan ha plast i seg, og da vil vi få i oss denne. Men plasten vi da spiser går sannsynligvis gjennom oss, og bitene er for store til å gå inn i vevet vårt gjennom cellemembranene, forsikrer Lusher.

Vi har hørt at plast samler seg opp i næringskjedene ved at rovdyr spiser mindre dyr som har plast i seg. Men om vi spiser en rovfisk som torsk, for eksempel, betyr ikke dette nødvendigvis at vi får i oss en større porsjon plast.

- Om torsken vi skal ha til middag har plast i magen, er det uansett ikke magesekken de fleste av oss vil velge å tilberede, og da unngår vi bitene som kan ha samlet seg her.

Ny studie viser plast i drikkevannet

I begynnelsen av september kom en verdensomspennende studie som viser at forskere har funnet mikroplast også i drikkevann. Selv om Norge ikke var del av studien, er det er det rimelig å anta at det finnes slike partikler også i vannet vi drikker her til lands.

- Vi omgir oss med og slipper ut såpass mye plast, at det ikke er overraskende at det finnes små mengder mikroplast også i drikkevannet vårt, sier Lusher.

- Men den nye studien sier ikke noe om hva slags typer plast forskerne har funnet, og uten denne kunnskapen er det vanskelig å vurdere om plasten kommer fra inntaksvannet eller fra rørene i seg selv. Både rør og filtre vannet renner gjennom er ofte laget av plast, og antakeligvis er det avslitte deler av dette som kommer ut av springen hjemme hos oss.

Uansett påpeker forskeren at det er snakk om få mikroplastpartikler per liter vann, så det er ikke sannsynlig at dette vil utgjøre noen helserisiko for oss mennesker.

Ikke så ille som media vil ha det til

I laboratorieforsøk har forskerne sett at organismer utsatt for mikroplast kan utvikle både betennelser, leverproblemer, hormonforstyrrelser, kreftdannelser, slapphet og nedsatt evne til reproduksjon.

I forsøkene blir organismene ofte utsatt for høyere konsentrasjoner av plast enn vi vil finne ute i miljøet. Noen ganger kan det også være vanskelig å skille mellom påvirkning av selve plasten og den kjemiske effekten av miljøgifter som har festet seg til den.

- I miljøet vil miljøgiftene sannsynligvis gjøre større skade enn selve mikroplasten de sitter på når dyr og organismer tar dette opp i seg. Dette gjelder særlig gifter som hoper seg opp oppover i næringskjeden, sier Lusher.

Men også den mulige skaden av miljøgifter blir i laboratoriet gjerne studert ved større mengder gift enn det som blir målt i miljøet, så resultatene kan ikke alltid overføres direkte til det naturlige miljøet.

NIVA-forskeren understreker at mikroplastforskning er et ungt fagfelt, og det er fremdeles mye vi ikke vet.

- Plast skal absolutt ikke være i miljøet, og vi må ikke legge skjul på at dette er alvorlig. Samtidig er det viktig å ha et nyansert forhold til de skremmende overskriftene vi blir utsatt for på nærmest daglig basis, sånn at vi kan holde hodet kaldt og finne fornuftige løsninger.

Internasjonal avtale må til for å stoppe plastforsøpling

Som for mange andre typer forurensning, er plastavfall på avveie et komplekst internasjonalt problem, med sosiale, økonomiske og miljømessige aspekter. Her finnes det få enkle løsninger.

Men å stoppe plastforurensning trenger ikke å være uoverkommelig.

- Motivasjonen for å ta tak i dette problemet vokser, og en rekke regionale og nasjonale tiltak er satt i gang rundt omkring. Både ulike forbud, mot for eksempel engangsplastposer og mikroplast i kosmetikk, eller maksimumsgrenser for daglig utslipp til vann, gir positive og målbare resultater lokalt, forteller forskeren.

Likevel påpeker hun at det er nødvendig med internasjonalt og bindende samarbeid for å redusere bruken av engangsprodukter av plast og få etablert en bærekraftig plastøkonomi. I tillegg må infrastrukturen for avfallshåndtering over hele verden blir bedre, slik at gjenvinning av plastavfall blir hovedregel.

- For å få til dette, må verdenssamfunnet binde seg til spesifikke, målbare og tidfestede mål om å redusere plastutslipp til havene.

Her er det mye å lære fra andre globale miljøutfordringer, som ozonlagproblematikken man gjorde avtaler om å få slutt på på åttitallet, og den verdensomspennende konvensjonen for å avskaffe kvikksølvforurensning som nylig har trådt i kraft.

- Dette er eksempler på hvordan man må angripe miljøproblemer som ikke kjenner landegrenser, og det er på tide at vi stanser den voksende flodbølgen av plast i verdens hav, avslutter Lusher.