Mikroplast funnet i Mjøsa og Femunden

Stadig mer forskning viser at mikroplast tilført ferskvann vil synke til bunn. Nivåer av mikroplast på sjøbunnen kan derfor være en indikator på hvor utsatt en innsjø er for tilførsel av mikroplast.

Norsk institutt for vannforskning (NIVA) har på oppdrag for Miljødirektoratet tatt prøver av sjøbunnen i Mjøsa og Femunden (les rapporten her) for å undersøke om det finnes mikroplast i ferskvannsmiljøet og for å analysere om det er forskjeller mellom disse to innsjøene.

– Det har i flere år vært forsket på plastforurensning i havet, men dette er første gang i Norge at det gjøres en så omfattende undersøkelse av mikroplast i ferskvann. Det er spennende å være først ute, og det er også viktig for oss i NIVA å følge med på og overvåke livet og miljøet i Mjøsa – som vi har gjort i snart femti år, sier administrerende direktør i NIVA, Greta Bentzen.

– Denne undersøkelsen viser nødvendigheten av å følge utviklingen i Mjøsas miljøtilstand også i årene som kommer. For NIVA er det viktig å være leverandør av forskningsbasert kunnskap, slik at det kan gjøres gode beslutninger, sier Bentzen.

Fant mikroplast ved alle prøvestasjonene

I kjerneprøver fra alle 20 prøvestasjoner i Mjøsa ble det funnet mikroplast. Det ble funnet høyere antall mikroplastpartikler i nærheten av byer og tettsteder, veg- og båttrafikk, renseanlegg og elver.

Antall partikler varierte både mellom ulike stasjoner og i dypet. Høyest antall partikler av mikroplast ble funnet utenfor Hamar og ved Mjøsbrua. Laveste innhold av mikroplastpartikler ble påvist i dypet utenfor Skreia, som hadde tilsvarende verdier som i referansesjøen Femunden.

I Femunden, som ligger i langt mer uberørte naturområder, ble det funnet betydelig lavere mikroplastnivåer. I 4 av 10 av de undersøkte prøvene kunne forskerne ikke finne mikroplast i det hele tatt.

Analyserte seg bakover i tid

I kartleggingen ble det også gjort beregninger av hvor langt tilbake i tid det kan ha vært mikroplast i Mjøsa. Ved å studere arkiverte planktonprøver NIVA har samlet inn som en årlig rutine, samt ulike lag av sjøbunnen, har forskerne funnet ut at det har vært mikroplast på sjøbunnen helt tilbake til 1980-tallet, men da med et lavere nivå av mikroplastpartikler.

Undersøkelsen inneholdt også prøver av dyreplankton og andemusling i Mjøsa, for å finne ut om denne typen prøver kan egne seg dersom det blir overvåking i framtiden. Det ble kun påvist mikroplast (én enkelt partikkel) i én prøve av andemusling.

I rapporten presiseres det at det er lite hensiktsmessig å studere kun ett prøvemedium (f.eks. kun sedimenter eller kun planktonprøver) for å overvåke mikroplast i et stort ferskvannsøkosystem som Mjøsa. En kombinasjon av vann-, sediment- og biotaprøver vil være å anbefale, mener forskerne.

Det anbefales også å innføre overvåkning av mikroplast i allerede etablerte overvåkingsprogram, for å få en bedre forståelse av både den geografiske fordelingen og mellom ulike prøvematerialer (som vann, sediment og ulike organismer). En langsiktig, kontinuerlig overvåkning vil etter hvert frembringe en kunnskapsbase som gir et mye bedre grunnlag for å vurdere både skjebne til partikler og effektene de eventuelt måtte ha på organismene.

Referanse

Morten Jartun, Amy L. Lusher, Nina T. Buenaventura, David P. Eidsvoll, Jan-Erik Thrane, Asle Økelsrud (2018). Freshwater microplastics in Norway: A first look at sediment, biota and historical plankton samples from Lake Mjøsa and Lake Femunden. NIVA-rapport 7326-2018

Kontakt

NIVA: Morten Jartun

Miljødirektoratet: Eivind Farmen, eivind.farmen@miljodir.no