«Isen må brytes» når arktisk forskning skal omsettes til internasjonal politikk

Et forskerteam fra NIVA, CICERO og Akvaplan-niva har nylig publisert en artikkel om prosessen med å inkludere klimaendringer som en ytterligere stressfaktor i tillegg til persistente organiske forbindelser (POPs) under den globale miljøkonvensjonen om POPs (Stockholmkonvensjonen). Forskerne undersøkte hvordan én av arbeidsgruppene i Arktisk Råd, AMAP, bidro til å omsette ny vitenskapelig kunnskap om komplekse endringer i miljøet til internasjonal politikk.

– I vår studie har vi forsøkt å belyse hvordan relasjonen forskning og politikkutforming kan og bør organiseres for at forskningen skal være så relevant som mulig for beslutningstakere, og kunne bidra til reell endring, sier Eirik Hovland Steindal, forsker i Norsk institutt for vannforskning (NIVA) og førsteforfatter av studien.

– Den alvorlige og raske forringelsen av miljøet og det komplekse samspillet mellom stressfaktorer som klimaendringer og miljøgifter, stiller stadig større krav til et godt samspill mellom forskning og forvaltning, sier NIVA-forskeren.

Systematisk arbeid

Studien, som er finansiert av Framsenterets forskningsprogram, viser at AMAP over flere tiår har arbeidet systematisk med å orkestrere, sammenstille, kommunisere og integrere forskning på miljøproblemene i Arktis.

AMAP hadde et uttalt mål om å være en sentral kunnskapsleverandør for nasjonal og internasjonal miljøforvaltning, og utvidet dermed også gradvis samarbeidet med FN.

– I studien har vi vist hvordan AMAP i ulike stadier av prosessen har lykkes med å sjonglere mellom nærhet og distanse til både forskningen og politikk, såkalt grad av separasjon, for å dokumentere og sette fokus på samvirkning mellom klimaendringer og persistente organiske miljøgifter, som DDT, PCB og PFOS, sier Steindal.

Samtidig viser studien at arbeidsgruppen i AMAP har balansert involvering av eksperter, grad av ekspertvurdering, organisering av syntesearbeidet og metodikk, såkalt grad av formalisering, for å øke sin innflytelse.

– Det til tross, våre resultater tyder på at forskningen ikke var tyngst på vektskåla når politikken skulle utformes, sier NIVA-forskeren.

Mye kunnskap når ikke frem

Selv om AMAP har gjort en bemerkelsesverdig innsats i å oversette arktisk miljøforskning og sette samvirkende stressfaktorer på den globale agendaen, viser studien at arbeidet med å integrere klimapåvirkningen i konvensjonen så langt har stoppet opp. Trolig skyldes dette at det eksisterende sakskomplekset allerede er for omfattende, og at toneangivende politiske aktører er uvillige til å gjøre koblingen mellom disse saksfeltene. Dette skyldes både politiske, praktiske og vitenskapelige årsaker.

I studien pekes det på at forskningsrapporter og artikler som regel ikke får drahjelp av brobyggere og kunnskapsmeglere, slik som den «isbryteren» AMAP har vært for Arktis. Dermed når ikke kunnskapen frem til beslutningstakere – og legges heller ikke til grunn i viktige forhandlings- og beslutningsprosesser.

– Derfor er det viktig å forske på samspillet mellom forskning og politikkutforming. Dette er viktig både for å identifisere potensielle feller og «beste praksis», samt å analysere hvilke implikasjoner dette har for praktisk organisering av forskning og forskningspolitikk, sier Steindal.