Vilt-trafikk i Østerdalen Del 2: Tiltak ved påkjørsler og nestenpåkjørsler av elg

Sammendrag

Denne rapporten er skrevet etter oppdrag fra Jernbaneverket, Direktoratet, for å komme frem til tiltak for å redusere risikoen for å kjøre på elg som står på jernbanelinjen. Tiltakene skal kunne settes i verk når sannsynligheten for å påtreffe elg på linjen er høy. Metoder Vi har sendt spørreskjemaer til lokførere og gjennomført personlig intervju med lokførere og andre involverte ved elgpåkjørsler. Vi har dessuten anvendt statistiske metoder for å beregne påkjørselsrisiko for forskjellige togtyper (gods- og persontog), togruter og toghastighet, i forhold til ulike klimatiske faktorer og månefaser. Arbeidsmiljø Spørreundersøkelsen viste at samtlige spurte lokførere hadde opplevd påkjørsler og at nesten alle hadde skadet elg. De fleste lokførerne følte en eller annen form for uro, plage eller belastning ved å kjøre på elg. Den største belastningen var knyttet til det å skade elg og å se deres lidelse. Det var også vanlig å føle uro i forbindelse med avlivning, togforsinkelser og reaksjoner fra passasjerer. Plagene var spesielt fremtredende i perioder av året med høy påkjørselsrisiko. Påkjørselsrisiko Vi fant at risikoen for elgpåkjørsler var høyere for persontog enn for godstog og at den økte med gjennomsnittshastigheten på togene. De forskjellige togrutene hadde ulik påkjørselsrisiko. Ikke alle togruter på Rørosbanen kjører hele strekningen mellom Elverum og Røros. På de få togrutene som kun kjører strekningene Alvdal-Tynset, Tynset-Rena og Koppang-Tynset er det aldri blitt registrert noen elgpåkjørsler, mens den gjennomsnittlige påkjørselsrisikoen varierte fra 0,1% til 4,5% på de andre rutene på Rørosbanen. Påkjørselsrisikoen var høyere om natten, kvelden og morgenen enn den var om dagen. Likeledes fant vi at risikoen for påkjørsler var større ved fullmåne enn ved halvmåne eller nymåne. Natt-, morgen- og kveldstog har høyest risiko for elgpåkjørsler. På enkelte dager kan påkjørselsrisikoen komme opp i 50-60% på noen ruter, spesielt på månelyse, kalde netter i vintre med mye snø. Prosedyrer ved elgpåkjørsler Ved en elgpåkjørsel har lokføreren ansvaret for å sjekke om dyret er dødt og eventuelt avlive skadet elg. Lokføreren skal dessuten ringe togledelsen, som melder fra til politiet eller annen vaktsentral som videre tar kontakt med baneavdelingen og representanter fra den aktuelle kommunen. Vakthavende personale fra kommunen og baneavdelingen har ansvaret for å hente påkjørt vilt. De involverte instanser ved en påkjørsel mener at prosedyrene fungerer tilfredsstillende. Tiltak for å redusere påkjørsler når elgen er på linjen Lokførerne har forsøkt forskjellige typer av lyd- og lyssignaler for å skremme elgen vekk fra linjen. Effekten av disse metodene har variert fra situasjon til situasjon. Vi foreslår at hastigheten på risikoutsatte persontog (morgen- og kveldstog) reduseres til 50-60 km/t om vinteren når snødybden overskrider 30 cm på utsatte strekninger. De mest utsatte strekningene bør til enhver tid ha en vegetasjonsfri sone på hver side av linjen. Vegetasjonsfrie soner øker sikten for lokførere, øker muligheten for å oppdage elgen på et tidligere tidspunkt og gjør det mulig å bremse ned i tide. I tillegg foreslår vi at elgen kan skremmes vekk ved å skyte på dem med gummikuler. Dette kan f.eks. gjøres fra en robeltralle som kjører et stykke foran risikoutsatte tog. Gjennom prosjektet "Vilt-trafikk i Østerdalen" er det utarbeidet to rapporter som beskriver tiltak som kan redusere faren for elgpåkjørsler langs Rørosbanen. Tiltakene foreslås satt i verk på spesielt utsatte strekninger. Til sammen kan disse tiltakene gi en reduksjon i antall påkjørsler på over 40%. Tiltakene og forventede effekter er vist i figur 10 og tabell 10.