Fremmede arter i Norge: resultater fra kvantitative økologiske risikovurderinger

Sammendrag

1. Globalisering, handel og transport fører til en dramatisk økning i spredningen av fremmede arter. Noen fremmede arter er skadelige og truer det stedegne naturmangfoldet. Lokalt kan dette medføre irreversible endringer i det lokale biologiske mangfoldet og økosystemenes funksjon; globalt en homogenisering av artssammensetningen. 2. Vi har gjennomført risikovurderinger av alle fremmede planter, dyr, sopper og alger som reproduserer i Norge og oppfyller visse avgrensninger. Svalbard og Jan Mayen ble behandla som et eget vurderingsområde, adskilt fra Fastlands‐Norge. Risikovurderingene ble gjort i tråd med GEIAA (Generic Ecological Impact Assessment of Alien Species), som benytter et rent kvantitativt kriteriesett. 3. Totalt ble 1519 arter risikovurdert, hvorav 1183 reproduserte i Fastlands‐Norge. Av disse ble 9 % vurdert til å utgjøre en svært høy risiko, 7 % en høy risiko, 7 % en potensielt høy risiko, 49 % en lav risiko og 29 % ingen kjent risiko. På Svalbard forekom 16 reproduserende fremmede arter, hvorav én med svært høy risiko. 4. Risikovurderingene omfatta også 319 såkalte dørstokkarter, dvs. fremmede arter som antas å kunne etablere seg i Norge innen 50 år, samt 12 regionalt fremmede arter. Blant dørstokkartene ble 8 % og 10 % vurdert til å utgjøre en svært høy respektive høy risiko. 5. For de fleste arter ble risikokategorien bestemt av artenes interaksjoner med stedegne arter, tilstandsendringer i trua naturtyper eller genetisk forurensning. Andelen av fremmede arter med høy eller svært høy risiko varierte signifikant på tvers av ulike introduksjonsveier, artsgrupper, tidspunkt for introduksjon og koloniserte naturtyper, men ikke på tvers av opphavsområder. 6. Gitt det store antallet av fremmede arter som reproduserer i Norge, og overvekten av arter som har lav risiko, er det verken realistisk eller nødvendig å utrydde alle. Resultatene våre kan hjelpe forvaltningsmyndighetene på to måter. For det første gjør bruken av kvantitative kriterier det lettere å prioritere ressurser på tvers av arter. For det andre kan passende forvaltningstiltak utarbeides på grunnlag av den innsamla bakgrunnsinformasjonen om artene, f.eks. deres spredningsveier, forekomstareal og berørte naturtyper.