Potensielle effekter av mer intensivt skogbruk på vannkvalitet i Norge.

Sammendrag

Det er en lang tradisjon i norsk miljøforvaltning å ha et sterkt fokus på vann og vannkvalitet. Med bakgrunn i de alvorlige klimautfordringene og det økende behovet for å redusere de samlete utslippene av fossilt karbon, har norske myndigheter satt i verk et ambisiøst program for å benytte et mer intensivt skogbruk som et virkemiddel for å binde mer karbon. Mens effektene av et mer intensivt skogbruk er forholdsvis godt undersøkt med hensyn til selve klimaregnskapet, har det vært mindre fokus på hva slags effekter tiltakene kan ha for vannkvaliteten i berørte vassdrag. Flere viktige spørsmål står igjen å avklare i forhold til effekter på vannkvalitet av (i) skogsgjødsling, (ii) større biomasseuttak ved hogst, (iii) skogplanting på nye arealer og (iv) tettere planting på eksisterende skogarealer. I denne rapporten benytter vi et konseptuelt rammeverk som tidligere er brukt internasjonalt (DWARF) for å vurdere og visualisere mulige effekter av disse forvaltningstiltakene på en rekke prosesser som berører vann og vassdrag. Eksempler på slike prosesser er: atmosfærisk deposisjon, forvitring, stoffakkumulering, resirkulering og stofftap (lekkasje til vann). Funnene fra undersøkelsen er at lekkasje av nitrogen (N) i forbindelse med skoggjødsling kan ha potensielt alvorlige konsekvenser for eutrofiering (overgjødsling) og forsuring av overflatevann. Gevinstene ved en økt karbonakkumulering i biomasse fra skog kan bli utlignet av uheldige virkninger av N-lekkasje fra gjødslete områder. Større biomasseuttak i forbindelse med hogst (dvs. heltre-hogst versus tradisjonelt uttak av trestammer) gir et økt potensial for å erstatte fossilt brensel, men har samtidig potensielt negative konsekvenser i form av jord- og vannforsuring da heltre-hogst vil føre til et større uttak av basekationer enn tradisjonell hogst. Dette vil være spesielt viktig i mange norske jordsmonn preget av lav forvitringsrate og svak bufferevne. Skoggjødsling etterfulgt av konvensjonell hogst (uttak av trestammer) vil derfor sannsynligvis ha mindre negative effekter på vannkvalitet enn heltre-hogst. Ved valg av lokaliteter for skoggjødsling og ved valg av hogstmetode bør det derfor tas hensyn til om tilliggende vannforekomster er sårbare i forhold til eutrofiering eller forsuring. Planting av skog i tidligere åpent landskap kan føre til økt avsetning av forsuringskomponenter ved at skogen virker som et filter for forurenset luft og nedbør – og dessuten økt jord- og vannforsuring ved at en større andel av basekationene tas opp og lagres i tre-biomassen. Det er per i dag lite fagkunnskap i forhold til å kunne vurdere mulige konsekvenser for vannkvaliteten av tettere planting på eksisterende skogarealer. Beslutningen om å benytte et mer intensivt skogbruk som et virkemiddel for å binde mer karbon vil sannsynligvis medføre merkbare effekter i sårbare vannforekomster. Gjenforsuring av jord og overflatevann eller langsommere gjenhenting etter forsuring kan bli et resultat dersom intensiveringen av skogbruket ikke i tilstrekkelig grad hensyntar vannforekomster i foruringsfølsomme områder. Basert på tilgjengelig litteratur fra Norge og andre nordiske land med tilsvarende naturforhold er det fortsatt kunnskapshull relatert til effekter av intensivert skogbruk på vannkvalitet. Eksempelvis er det fortsatt manglende kunnskap knyttet til nitrogenutlekking etter hogst av skog etter gjødsling, effekter av hogst på utlekking av kvikksølv og bruk av buffersoner for å dempe negative effekter på vann. Mangel på nasjonale data kan dels kompenseres gjennom studier av lignende skogøkosystemer i naboland eller områder med tilsvarende klima, eller det kan anvendes dynamiske og prosessbaserte modellverktøy for å simulere effekter av ulike skogforvaltningstiltak.