Forekomst av reproduserende bestander av bekkerøye (Salvelinus fontinalis)i Norge pr. 2013

Sammendrag

Bekkerøya (Salvelinus fontinalis) har sin naturlige utbredelse i nordøstlige deler av Nord-Amerika. Navnet relaterer seg til artens forkjærlighet for kaldt og klart kildevatn. Bekkerøya ble innført fra Nord-Amerika til Europa første gang i 1869. Den kom til Norge i form av et mindre parti rogn vinteren 1877. Men de påfølgende utsettingene av yngel ga ingen reproduserende bestander. I mars 1883 ble det innført et nytt parti rogn fra Amerika. Midlene til forsøket hadde Stortinget bevilget etter forslag fra fiskeriinspektør Anthon Landmark. Myndighetene ønsket å innføre bekkerøya fordi den var kjent for sin gode vekst og hardførhet, i tillegg til å være attrak-tiv blant sportsfiskere. Den ble også vurdert som godt egnet til utsettinger i dammer. Klekking-en av rogn våren 1883 var vellykket, og det meste av yngelen ble overført til et anlegg i Røy-ken i Buskerud. Her ble den satt ut i en nylig anlagt dam. Mye av yngelen overlevde, og allere-de høsten 1885 hadde en del fisk blitt gytemoden. Samme høst ble det bygd et klekkeri på samme sted, med et belegg på over 30 000 befruktede rogn. Neste vår ble det satt ut yngel i minst 12 lokaliteter, mest på Østlandet. Men tilslaget var svært dårlig, og myndighetene regnet satsingen på det nye fiskeslaget som feilslått. De første utsettingene av bekkerøye resulterte i bare to reproduserende bestander. Den første var i Overnbekken i Buskerud, som trolig skjed-de allerede på 1880-tallet. Den andre utsettingen var i 1917/1918, da det ble satt ut bekkerøye i et tjern i Øyfjell i Vinje, Øvre Telemark. Dette ga opphav til en sjølreproduserende bestand på bekkestrekninger lengre ned, og med videre spredning seinere. Bekkerøyeforskningen her i landet ble satt i gang i flere bekker i området rundt Øyfjell i 1958-60, hvor det ble påvist flere reproduserende bestander. På 1970-tallet ble det gjort forsøk som viste at bekkerøya overlevde i sure vassdrag på Sørlandet. Dette skjedde etter anbefalinger og tillatelse fra den offentlige forvaltningen. Bakgrunnen for disse undersøkelsene var de store tapene av aure i denne landsdelen grunnet forsuring. Dette førte til at det på kort tid ble satt i gang omfattende utsettinger av bekkerøye i sure og fisketomme innsjøer. På 1990-tallet hadde f eks Aust-Agder rundt 50 lokaliteter med naturlig rekruttering av bekkerøye. Det ble også fattet interesse for å sette ut bekkerøye andre steder i Sør-Norge, og den etablerte seg i flere fylker. Direktoratet for naturforvaltning bestemte i 2005 at det ikke lenger skulle være tillatt å sette ut bekkerøye her i landet. De benyttet føre-var prinsippet, og ønsket ikke utsettinger av en frem-med art i norsk natur. Bekkerøya har kort levetid og blir sjelden eldre enn tre år her i landet. Det innebærer at dagens forekomst av bekkerøye må være et resultat av naturlig rekruttering. I denne undersøkelsen har vi kartlagt nåværende bestander av bekkerøye basert på intervjuer og gjennomgang av publisert stoff. Det er påvist 189 lokaliteter med sjølreproduserende be-stander av bekkerøye. Aust-Agder og Vest-Agder har flest bestander med henholdsvis 58 og 45, etterfulgt av Telemark (n=32), Hedmark (n=22), Rogaland (n=13), Buskerud (n=6), Nord-Trøndelag (n=5), Oppland (n=4), Oslo/Akershus (n=3) og Hordaland (n=1). I Aust-Agder ble i 1991 påvist reproduksjon av bekkerøye i tilknytning til 30 innsjøer basert på elfiske i tilløpsbekker. Telefonintervju med lokalkjente i 2013 viste at 46 % av disse lokalitetene fremdeles har bekkerøye. Tidlig på 1990-tallet ble det anslått at Aust-Agder hadde ca. 50 re-produserende bestander av bekkerøye. At totalantallet i dag er altså større, og viser at bekker-øya har etablert seg på flere steder i løpet av de siste 20 åra. hele landet, bekkerøye, fremmed art, kartlegging, utbredelse