Vil bruke alger til fiskefôr og medisiner

I samlingen av algekulturer tar NIVA seg av ferskvannsalgene, mens UiO har ansvaret for algene fra saltvann. Samlingen består av 2100 alger, hvorav 800 er marine alger.

Algestammene på Blindern er isolert i hvert sitt reagensrør og fordelt i rom med forskjellige temperaturer og lysforhold. Inne i det kaldeste rommet huses algene fra Arktis. I hvert av reagensrørene kan det være millioner av alger.

– Algesamlingen er en levende biobank og brukes til både forskning, innovasjon og undervisning. Kall den gjerne en botanisk hage for alger. Det er viktig å studere det biologiske mangfoldet i havet. Algene blir beskrevet i detalj og noen av dem er nye for vitenskapen, forteller professor Bente Edvardsen ved Institutt for biovitenskap ved UiO til Apollon.

Åtti år

Den eldste algestammen er 80 år gammel. Siden den gangen har biologer dyrket frem stadig nye alger. Algesamlingen er nå tilgjengelig for alle og kan kjøpes i en dedikert nettbutikk.

– Alger har et stort potensial for fremtiden. Vi er bare i startgropen til hvordan de kan utnyttes, sier professor Stein Fredriksen ved Institutt for biovitenskap.

Tang og tare, som er flercellete alger, er allerede milliardindustri. Bare i Kina produseres det 15 millioner tonn tang og tare hvert år. Nå håper forskere på UiO og NIVA at algene kan bli brukt til å dyrke frem nye stoffer for industrien.

– Encellete alger er selve grunnpilaren i den økologiske balansen i havet og kan bli svært viktige for både fiskerinæringen, den medisinske industrien og for overvåking av vannkvaliteten, sier Wenche Eikrem, forsker i NIVA og førsteamanuensis ved Institutt for biovitenskap og Naturhistorisk museum.

Leter etter nyttige gener

Algene identifiseres også genetisk. Da brukes DNA-sekvensen til noen spesielle gener. Med disse genene er det som oftest mulig å skille arter og grupper fra hverandre. Det kommer spesielt godt med når det ikke er mulig å skille dem morfologisk.

– Algene våre er en verdifull ressurs. Forskere leter etter gener eller stoffer i naturen som kan være nyttige for oss mennesker. Ved å flytte gener fra en organisme til en annen, er det mulig å få organismer til å produsere ting som de i utgangspunktet ikke kunne. Ett eksempel er fettsyrer, sier Eikrem.

Noen typer alger kan produsere langt mer verdi- fulle fettsyrer enn andre alger. De langkjedete omega-3-fettsyrene DHA og EPA er spesielt verdifulle og produseres av mange alger.

– Visse landplanter kan også produsere omega-3- fettsyrer, men de er ikke like langkjedete og har derfor ikke den samme næringsverdien som de som kommer fra alger.

Alger kan dermed endre oppdrettsnæringen.

I dag fôres oppdrettsfisken med 70 prosent plantebasert materiale, og da er det først og fremst snakk om soyaproteiner.

– Regnskogen i Brasil hogges ned for å dyrke soyaprotein. Norge støtter Brasil økonomisk for å redde regnskogen. Paradoksalt nok kjøper vi soyaprodukter som bidrar til at regnskogen hogges ned. Vi ønsker i stedet at fiskefôret blir tilsatt alger, som inneholder de verdifulle fettsyrene. Da kan fiskefôret bli renere, med mindre miljøgifter, sier Fredriksen.

Visse typer encellete alger brukes allerede i fiskeoppdrett, men her er det bare snakk om noen få arter.

– Det finnes tusenvis av encellete alger som fiskeindustrien aldri har hatt muligheten til å teste ut. Det er stor forskjell i næringsinnholdet i alger. Hvis vi skal velge algene med de rette fettsyrene, må vi ha et stort mangfold av arter å velge imellom, forklarer Bente Edvardsen.

Mulig medisinsk effekt

Også Farmasøytisk institutt ved Universitetet i Oslo ser stor nytte i algesamlingen.

– Samlingen er unik fordi den er så stor. Det øker sannsynligheten for å finne nye molekyler med mulig medisinsk effekt. Hvis vi finner en alge med interessante egenskaper, er det mulig å dyrke dem i store mengder og isolere stoffene vi trenger. Mange av algene i samlingen er knapt nok studert med tanke på hvilke naturstoffer de produserer, så muligheten er absolutt til stede for at vi kan finne nye, interessante molekyler, avslutter førsteamanuensis Helle Wangensteen på Farmasøytisk institutt ved Universitetet i Oslo.

>> Les hele saken hos Apollon, Universitetet i Oslos forskningsmagasin