Ny forskningsmetode gir lavere miljøavtrykk og reduserer behov for fisketesting
Forskere ser nå på hvordan bruk av en spesiell type membran kan redusere behovet for testing av fisk. Den nye metoden er godt nytt for fisken, gir lavere kostnader og kan sikre mer sammenlignbare data på tvers i Europa.
Tradisjonelt krever overvåking av kjemisk vannkvalitet omfattende prøvetaking av fisk. Dette er både tidkrevende, kostbart og krever store mengder fisk. Enkelte steder er det dessuten svært vanskelig å få nok forskningsfangst – som i Oslofjorden nå i november da flere timers bunntråling (i forskningsøyemed) resulterte i stusselige åtte torsk.
Lavere miljøavtrykk
Nå har imidlertid forskere utviklet en mer bærekraftig «Petter Smart-metode» som innebærer bruk av en spesiell type silikonmembran. Membranen brukes som en såkalt passiv prøvetaker (se faktaboks) for å overvåke miljøskadelige stoffer i vann.
– I tradisjonell miljøovervåkning må vi samle inn rundt 20 fisk fra hver prøvestasjon for å få pålitelige data. Hver fisk må analyseres hver for seg, noe som er dyrt og tidkrevende. Med denne metoden kan vi imidlertid bytte ut fisken med en membran som er laget av silikongummi, og heller måle kjemikaliene med denne, forklarer seniorforsker Ian Allan i NIVA.
Hva er en passiv prøvetaker?
En passiv prøvetaker kan her forklares som en enhet som brukes til å samle opp kjemikalier fra vann, luft eller jord over tid.
Den fungerer ved at kjemikalier gradvis beveger seg fra miljøet rundt og inn i prøvetakeren. Dette gir en mer langsiktig oversikt over forurensningsnivåene i miljøet, sammenlignet med enkeltmålinger. Med denne metoden er det også mulig å beregne den gjennomsnittlige konsentrasjonen i vannet for utplasseringsperioden.
Den passive prøvetakeren kan eksempelvis festes til en bøye, til en båt eller til en moring på sjøbunnen.
Passiv prøvetaking er mye brukt i miljøovervåking for å oppdage små mengder miljøgifter.
Metoden gir forskerne bak studien et estimat på kjemikalienivået i fisken, uten at den faktisk må testes. I vitenskapen kalles dette en proxy: en indirekte indikator som brukes for å representere noe som ikke måles direkte.
Første trinn i en overvåkingsprosess
Den nye metoden er godt egnet som første trinn i en overvåkingsprosess, mener Allan. Hvis målingene med silikonmembran i et område tyder på at nivåene overskrider miljøkvalitetsstandardene (EQS) i Vanndirektivet, kan det følges opp med fiskeprøver for bekreftelse.
– I studiene våre der passive prøvetakere og fisk undersøkes samtidig, ser vi at passive prøvetakere ofte viser høyere nivåer enn det som faktisk finnes i fisk. Den passive prøvetakeren, altså silikonmembranen, gir med andre ord et konservativt estimat. Dette er en nyttig egenskap som kan være til fordel i overvåkingsprogrammer, forklarer Allan.
– Det kan virke rart at nivåene av disse kjemikaliene er høyere i vann enn i fisk, men det tyder på at vi ikke helt forstår hvordan disse stoffene samler seg opp i organismer og forsterkes gjennom næringskjeden, spesielt i de laveste leddene, sier han.
Effektiv overvåkning viktig
Effektiv overvåking av potensielt skadelige stoffer i vann er viktig, både for miljøet og helsen vår. Mange kjemikalier hoper seg opp i naturen og kan ha alvorlige konsekvenser.
Ifølge Allan representerer den nye membranmetoden et gjennombrudd i hvordan vi overvåker miljøet i Europa. Selv om passive prøvetakere har vært brukt mye før, gir denne tilnærmingen mulighet til å overvåke både presist og med et lavere miljøavtrykk enn tidligere – og til lavere kostnader.
Forskernes mål er å få metoden standardisert og innført i EU.
– Selv om teknologien allerede kan benyttes nå, er et mål for de neste årene å utvide datasettet med flere kjemikalier og arter. Vi anbefaler også flere sammenligninger mellom data fra passive prøvetakere og levende organismer i hele Europa for å bekrefte metodens resultater og sikre bredere anvendelse, sier Allan.
Fakta om den nye metoden
- Lavere miljøavtrykk: Reduserer behovet for omfattende fisketesting og bidrar til lavere miljøavtrykk.
- Kostnadseffektivitet: Krever færre ressurser sammenlignet med å fange og analysere 15–25 fisk per stasjon.
- Standardisering: Sikrer mer sammenlignbare data på tvers av land i Europa, noe som er spesielt viktig for å oppfylle kravene i EUs Vanndirektiv.
Referanser
- Ian John Allan, et al (2025) Passive sampling in support of biota monitoring of hydrophobic substances under the Water Framework Directive, Journal of Hazardous Materials, Volume 483, 136672, ISSN 0304-3894, https://doi.org/10.1016/j.jhazmat.2024.136672.