Kampen mot plastforurensingen: Forskning og tiltak hånd i hånd

Plastforurensing er, sammen med klimaendringer og tap av biologisk mangfold, én av tre store, verdensomspennende miljøutfordringer i vår tid. Plastproblemet er håndfast og synlig; vi finner plast i alle typer miljø, i dyr, mennesker og planter, i mat og drikke. Alle ønsker en fremtid med mindre plastforsøpling. Utfordringen er hvordan vi skal klare det. 

Internasjonale avtaler gir gode resultater

Historien viser at internasjonale avtaler er sentrale når verdenssamfunnet skal dra i samme retning. Et eksempel er EUs plastdirektiv, som ble innført i Norge i sommer. Undersøkelser viser at reduksjon i bruken av engangsplast som følge av direktivet og de nye tiltakene, bare her i landet vil redusere plastavfall med 10 tonn – hver eneste dag. 

Når verdens land til våren samles i Nairobi i regi av FNs miljøprogram (UNEA5.2) vil en internasjonal avtale mot plastforsøpling stå på agendaen. Nylig signaliserte USA at de slutter seg til den allerede lange rekken av land som er positive til en avtale. Med en så sterk og viktig aktør på banen (USA er verdens største produsent av plastavfall) øker sannsynligheten for enighet om å starte konkrete forhandlinger. 

Dette kan være taktskiftet verden trenger for en fremtid med mindre plastforsøpling. 

Opprydning fungerer på kort sikt

Vi står midt i en «plastdugnad» der strategier, veikart, handlingsplaner, aksjoner og tiltak iverksettes fortløpende. Alt med samme mål: redusert plastforurensing. Et tiltak som er veldig synlig, er å rydde plastavfall ut av miljøet, både på land og i vann. Handelens Miljøfond delte nylig ut 30 millioner kroner til frivillig rydding og forebyggende tiltak. Miljødirektoratet lyser i disse dager ut 50 millioner kroner i tilskudd til tiltak mot marin forsøpling. Over 40 000 frivillige bidro til at 1200 tonn søppel ble ryddet fra norske strender og kystområder i 2021.

Opprydningsaksjoner er viktige for bevisstgjøring, engasjement, estetikk og trivsel, og gir resultater lokalt, men er dessverre ikke langsiktige løsninger. Sunn fornuft tilsier at vi må redusere unødvendig plastbruk, hindre utslipp og unngå plastavfall på avveie. 

Med andre ord må plasten vi setter i omløp holdes innenfor økonomien og ute av miljøet. 

De tiltakene som trengs for å få dette til, krever kunnskap og målrettet forskning. Norges plaststrategi fra 2021 slår fast at vi trenger mer kunnskap om de fleste aspektene knyttet til plastforurensning, og fremhever viktigheten av å kartlegge og overvåke plastforurensning nasjonalt og internasjonalt. 

Kort levetid for produktene – lang levetid for avfallet

Fordi plastprodukter ofte har kort levetid, mens avfallet tar lang tid å bli kvitt, ansees sirkulær økonomi som et ideal for å beholde plasten i verdikjeden og for å stoppe avfallsstrømmen. Det er anslått at en sirkulær økonomi knyttet til plast i Europa vil kunne redusere mengden plast som ender i havet med 80 % og plastrelaterte klimagassutslipp med 25 %. 

En sirkulær plastøkonomi innebærer forbedret produksjon og produktdesign, økt gjenbruk og resirkulering, og endrete avfallsstrømmer og forbruksvaner. En slik omstilling er komplisert, og det forutsetter kunnskap og tverrfaglig forskning for å unngå utilsiktede negative konsekvenser for miljø og samfunn. 

Et tydelig eksempel på viktigheten av samspillet mellom forskning og tiltak finner vi i mange utviklingsland. I mangel av systemer for tilstrekkelig avfallshåndtering lever mange mennesker av å samle inn, sortere og resirkulere plastavfall som ellers ville endt i naturen. Det er faktisk anslått at disse menneskene samler inn opp mot halvparten av alt plastavfallet i enkelte land. I India vil et forbud eller en innføring av resirkuleringsordninger for plastflasker fjerne opp mot en tredjedel av inntekten til mellom to og fire millioner fattige arbeidere. 

Uten å forstå ringvirkningene av forbud eller nye systemer, er det dermed fare for at man ikke lykkes med tiltakene – eller at de fører til nye, uforutsette problemer. 

Forskning og tiltak må gå i samme takt 

Bærekraftige og langsiktige tiltak og løsninger må være basert på best tilgjengelig kunnskap. Dette forutsetter et tett samarbeid mellom forskningsmiljøer og beslutningstakere som myndigheter og næringsliv. Tradisjonelt er forskning en langsom prosess som kan skape utfordringer i brobyggingen mellom forskning og beslutningsprosesser. Mens forskere trenger tid til å gjennomføre solid forskning, tvinges beslutningstakere ofte til å iverksette tiltak før den nødvendige kunnskapen foreligger. Det kan ha utilsiktede og uheldige konsekvenser. 

En fremtidig internasjonal avtale mot plastforurensing må tilstrebe å baseres på nyeste kunnskap og forskning. Forskere og beslutningstakere har et felles ansvar for nettopp å sikre at forskningen er relevant og kunnskapen tilgjengelig.   

Denne kronikken var først på trykk i Forskersonen på forskning.no og er signert NIVA-forskerne Hans Fredrik Veiteberg Braaten, Marianne Olsen, Idun Rognerud og Eirik H. Steindal.