Kaldt vintertokt i Oslofjorden med mye is
Fagrådet for Ytre Oslofjord og Miljødirektoratet finansierer en omfattende miljøovervåking av Oslofjorden. Som før var det Universitet i Oslo sitt forskingsfartøy «Trygve Braarud» som sto for transporten under dette toktet.
Starten gikk mandag morgen fra Fredrikstad. Derfra var det kort vei til toktets første stasjon I-4 Kallera. Det ble imidlertid raskt klart at is kom til å bli et hinder denne runden. «Braarud» fikk prøvd seg som isbryter i flere tilfeller, men innover Iddefjorden var det bråstopp. NIVAs forskerteam kom seg så langt som til ytterst i Ringdalsfjorden, men der satt tjukk is en stopper for videre seilas.
Til tross for is gikk turen innom Ø-1 Leira, I-1 Ramsø, S-9 Haslau, BO-1 Bolærne og SP-1 Sponvika denne første dagen, i tillegg til I-4 Kallera. Stasjonene MO-2 Kippenes, ID-2 Iddefjorden, ID-1 Skysskafferen, SKJ-1 Skjebergkilen og D-2 og D-3 i Drammensfjorden måtte gis tapt til isen. Stasjon S-9 og R-5 ble tatt litt lenger ute enn vanlig, pga. is.
Dag to startet med den noe beryktede ØKOKYST-stasjonen OF-1 Torbjørnsskjær (også betegnet som VT3). Heldigvis var det nordavind og lite bølgeskvulp ved dette besøket. Bare stor sol og god stemning. Med den mest omfattende stasjonen unnagjort kunne NIVA-forskerne fornøyd krysse over til vestsiden av fjorden til Jomfruland. Derfra gikk seilasen videre til de to ØKOKYST-stasjonene VT66 Håøyfjord og VT67 Langesundsfjorden før dagen ble avrundet med BC-1 Frierfjorden, og deretter til kai i Brevik.
Figur 2. Braarud gjorde en heroisk innsats som isbryter, men måtte til slutt gi tapt mot Iddefjord-isen (foto: Malene Vågen Dimmen).
God sikt
Den tredje dagen ble det tatt prøver og målinger i Larviksfjorden, Sandefjordfjorden, Bolærne og Krokstadfjorden. Det var ikke mulig å komme inn til stasjonen i Tønsberg, de to stasjonene i Drammensfjorden og i Mossesundet.
Stasjonen i Sandefjordfjorden har blitt flyttet sørover hvor en finner de største dybdene i vannforekomsten. Den nye stasjonen SF-3 ligger rett ved den lille knausen Kvernberget som er et kjennemerke for innseilingen til Sandefjord.Sikten var god i mesteparten av fjorden, med blå til blågrønn farge på vannet. I Krokstadfjorden var sikten noe dårligere enn i de øvrige områdene med siktdyp på 4,6 m, og fargen var mer grålig. De områdene som skilte seg tydeligst ut var Ringdalsfjorden (R-5) med 2 m siktdyp og rødbrun farge og i Glommas utløp (I-4) med siktdyp på 1,6 m og brun farge.
På vestsiden av fjorden, slik som i Sandefjord, og i områder påvirket av ferskvannstilførsel, var overflatevannet kaldt. Som vist i figur 3 (se vedlegg) er det et kaldt lag i overflaten, mens det ligger varmere vann lenger ned. I Sandefjord var temperaturen over 8 °C på 20 m dyp. Det var også kaldt i overflaten ved Jomfruland, med temperatur på 0,6 °C. Dette kalde vannet skyldes nedkjøling fra den kalde lufta som ligger over.
Varmt overflatevann
Men det kalde overflatevannet spesielt på vestsiden av fjorden var unntaket. I størsteparten av fjorden var overflatevannet mye varmere enn forventet. Overflatetemperaturen lå mellom 5 og 8 °C. I Sponvika ved innløpet til Iddefjordsystemet var temperaturen i 1 m dyp hele 8,7 °C. Overflatetemperaturen er vist til venstre i figur 4 (se vedlegg).
Det varme vannet, spesielt på vestsiden og innover i fjordsystemet, tyder på at det har strømmet opp varmt vann fra dypere lag. Dette kan forklares ved at de stabile vindene fra nord-nordøstlig retning drar med seg det kalde overflatevannet vekk fra kysten. Dette kompenseres av vannbevegelser inn mot kysten i dypere lag, som resulterer i at laget med varmere vann løftes opp til overflaten.
NB! Det er verdt å merke seg at på stasjon S-9 i Singlefjorden hvor det var is (se bildet i Figur 1) var temperaturen under isen 7,5 °C. Derfor påpekes det at folk bør være forsiktig når de går på isen.