God økologisk tilstand i Mjøsa i 2021

NIVA har overvåket vannkvaliteten og de biologiske forholdene i Mjøsa siden 1972, og nylig ble rapporten fra overvåkingen i 2021 publisert. Det er Vassdragsforbundet for Mjøsa med tilløpselver som finansierer overvåkingen, med støtte fra Miljødirektoratet.

Gjennom den tiltaksrettede overvåkingen i vannområdet Mjøsa vurderer NIVA i hovedsak effekter av eutrofiering – det vil si næringssalter (fosfor og nitrogen) og hvordan disse påvirker vannkvalitet og algevekst i innsjøen. I Mjøsa er det mengden fosfor som i grove trekk bestemmer algeveksten.

– Gjennom månedlig prøvetaking på fire stasjoner i Mjøsa og i seks av de største tilløpselvene, måler vi både konsentrasjoner og tilførsler av fosfor og nitrogen. Disse næringsstoffene er livsviktige for vekst av planteplankton (alger) og annet liv i Mjøsa. Blir det for mye av dem, kan det imidlertid skape problemer i form av for mye algevekst, eller at ugunstige eller giftige arter blomstrer opp, sier NIVA-forsker Jan-Erik Thrane, som er prosjektleder for overvåkingen av Mjøsa med tilløpselver.

Derfor omfatter overvåkingen også grundige undersøkelser av både mengden og typen alger. Hvilke arter av alger som dominerer kan nemlig gi viktig informasjon om den totale fosforbelastningen i innsjøen. NIVA undersøkelser også mengde og artssammensetning av dyreplankton (mikroskopiske krepsdyr som lever i de åpne vannmassene), ettersom disse beiter på algene og dermed er med på å regulere algemengden i innsjøen. I tillegg er dyreplanktonet primærføden til fisk som krøkle og lagesild, som igjen er mat for Mjøs-ørreten.

Overvåkingsprogrammet omfatter også biologiske undersøkelser i fire elver hvert år etter et rullerende program.

God økologisk tilstand ved alle stasjoner

Den økologiske tilstanden i Mjøsa begrenes ved at konsentrasjonene av fosfor, mengden og artssammensetningen av alger, samt siktedypet, vurderes opp mot fastsatte grenseverdier. Samlet sett indikerte disse parameterne «god økologisk tilstand» på alle fire stasjoner i Mjøsa i 2021. Ved Skreia og i Furnesfjorden var det likevel noe høyere algebiomasse enn ønskelig. Dette skyldtes i hovedsak en markert oppblomstring av kiselalger i slutten av juli og i august, der biomassen av alger var den høyeste målt siden 2013.

– Naturlige variasjoner i temperatur, nedbør og snøsmelting påvirker vannkvaliteten i Mjøsa. I år med store flommer eller mange ekstreme nedbørsepisoder, er det for eksempel gjerne større fosfortilførsler. Dette kan gi mer algevekst, lavere siktedyp og redusert økologisk tilstand, sier NIVA-forskeren.

Sommeren og høsten 2021 var svært tørr og over snittet varm i Mjøs-området, med lite avrenning av næringssalter i vekstsesongen. Den totale mengden fosfor som ble transportert til Mjøsa via elvene var faktisk blant de laveste som har vært målt siden overvåkingen startet i 1972. Dette kan ha vært en medvirkende årsak til alle stasjoner var godt innenfor god tilstand i 2021. Liten avrenning gjenspeilet seg også i høyt siktedyp (i snitt 8,8 m ved Skreia) og klart vann mesteparten av sesongen.

Kan påvirke Oslofjorden

Selv om det er fosfor som er begrensende for algeveksten i Mjøsa, må vi ikke glemme nitrogenet, påpeker Thrane. Konsentrasjonene av nitrogen er svært høye i flere av tilløpselvene, som medfører at nivået i Mjøsas utløp ved Minnesund er omtrent dobbelt som høyt som i de nordlige delene av Mjøsa.

– Dette har liten effekt på algeveksten i Mjøsa, men kan få effekter i Oslofjorden nedstrøms, der forhøyet nitrogen er pekt på som en mulig årsak til økt algevekst og redusert økologisk tilstand, sier Thrane.

Grønt vann på badeplassene

Til tross god tilstand i Mjøsas sentrale vannmasser var det også i fjor en betydelig oppblomstring av den potensielt giftproduserende cyanobakterien Dolichospermum lemmermannii i strandsonen langs store deler av Mjøsa. Som under oppblomstringen i 2019 ble ingen toksiner påvist i prøvene.

– Etter mange tiår uten store oppblomstringer av cyanobakterier er det nå andre gang på tre år at dette skjer. Strandnære oppblomstringer av cyanobakterier kan se ut til å bli vanligere også i innsjøer i andre deler av verden, blant annet som følge av økende vanntemperatur, sier Thrane.

Episoder med styrtregn og medfølgende «støt» av fosfortilførsler til strandnære områder vil trolig også stimulere vekst av cyanobakterier. Spesielt gjelder dette om det etterfølges av perioder med varmt og stabilt vær.

– Gjennomsnittstemperaturen i Mjøsas øvre vannlag har økt med ca. 2 grader de siste 50 årene på grunn av klimaendringer, og snittemperaturen i fjor var den nest høyeste målt siden overvåkingen startet i 1972. Dette var trolig en medvirkende årsak til oppblomstringen i juli, siden cyanobakterier vokser godt når det blir varmt i vannet og det er stabilt vær, sier Thrane.

Grunn til å følge med videre

Selv om det har vært utfordringer med algeoppblomstringer de siste årene, og det i noen år kan være mer alger enn ønskelig, minner Thrane om at det er viktig å huske på at eutrofitilstanden i Mjøsa har blitt svært mye bedre som følge av tiltakene under Mjøs-aksjonen og årene som fulgte. Konsentrasjonene av fosfor og algemengdene er for eksempel redusert med mer enn 60 prosent sammenliknet med den mest eutrofierte perioden på 70-tallet.

– Klimaendringene vil trolig føre til både mer nedbør og mer ekstrem nedbør i årene som kommer, noe som kan øke avrenningen av fosfor til Mjøsa. I tillegg kommer effekter av varmere vann. Det er derfor viktig med fortsatt fokus på gode tiltak for å redusere fosfortilførslene for å opprettholde god økologisk tilstand i Norges største innsjø, avslutter NIVA-forskeren.