Forskning for en bærekraftig taredyrkingsindustri

Befolkningsvekst og uforutsigbarhet knyttet til landbasert industri har gitt økt fokus på marin produksjon. Mye peker på at dyrking av makroalger, inkludert tang og tare, kan utvikle seg til å bli en omfattende, global næring. Matindustri, produksjon av biodrivstoff, erstatning for plastprodukter fra fossilt råstoff og bruk i medisin- og kosmetikkindustri er bare noen eksempler på en lang rekke bruksområder.

Interessen for dyrking av makroalger har økt også i Norge, og det er foreslått at vi innen 2050 kan produsere så mye som 20 millioner tonn makroalger i året. I 2018 var den nasjonale produksjonen på drøyt 178 tonn.

For at en så kraftig oppskalering skal foregå på en bærekraftig måte, trenger vi kunnskap om hvilke positive og negative effekter industrien kan ha på det marine økosystemet. Vil en oppskalering av taredyrkingen ha en positiv effekt på biomangfoldet langs kysten ved at dyrkingsanlegg fungerer som en «kunstig tareskog»? Eller vil nye anlegg fremme spredning av fremmede og uønskede arter?

– Dette er relevante og viktige spørsmål som vi forsøker å svare på, slik at vi kan sikre en bærekraftig forvaltning og bidra med den kunnskapen som trengs for langsiktig planlegging av taredyrkingsindustrien, forklarer seniorforsker Kasper Hancke i NIVA, som også er prosjektleder for forskningsprosjektet KELPPRO, det første i Norge med hovedfokus på dette temaet.

– I KELPPRO-prosjektet har vi blant annet undersøkt hvor man bør plassere et taredyrkingsanlegg med tanke på produksjon, og hvordan denne produksjonen påvirker biomangfoldet og transporten av næring og karbon i havet, sier Hancke.

Dyresamfunn i kunstig tareskog vs. naturlig tareskog

En naturlig tareskog er et komplekst økosystem som vokser på fjell og store stein ned til ca. 30 meters dyp, med mange arter og individer som har tilpasset seg livet der over lang tid. Til forskjell henger et taredyrkingsanlegg i vannmassene, i en relativt kort periode, med fokus på dyrking av én art. For å forstå effektene av et slikt taredyrkingsanlegg på det marine økosystemet, har forskere og studenter fra Norsk institutt for vannforskning (NIVA) sett på hvorvidt dyresamfunnene i et taredyrkingsanlegg, altså en «kunstig tareskog», gjenspeiler det man finner i naturlige tareskoger. I tillegg har forskerne undersøkt anleggenes rolle som medium for uønskede, truede og sårbare arter.

Gjennom KELPPRO-prosjektet har Ragnhild Ryther Grimm Torstensen studert taredyrkingsanlegget til Seaweed Solutions AS ved Frøya utenfor Trondheim i sin ferske masteroppgave «Miljøeffekter ved dyrking av sukkertare (Saccharina latissima) - Et taredyrkingsanleggs rolle som kunstig habitat». Arbeidet er utført under veiledning av NIVAs seniorforsker Trine Bekkby. Feltarbeid ble utført på våren, mens det ennå var tare i anlegget, og på høsten, etter at taren i anlegget var høstet. Forskerne benyttet ulike metoder for å samle inn ulike typer arter og samfunn, og data ble samlet inn både i taredyrkingsanlegget og i de naturlige tareskogene rundt.

Data ble også samlet inn prøver fra kunstig substrat («faunafeller») i vannmassene for å sjekke om dyresamfunnene i anlegget var definert av taren som hang der, eller om de lignet mer på det man kan finne i vannmassene for øvrig.

– Vi undersøkte også effekten av hvor lenge taren henger ute i anlegget. Dette gjorde vi for å kunne si noe om vekstperioden spiller inn på taredyrkingsanleggets økologiske funksjon, sier Torstensen.

Kort oppsummert viser undersøkelsene at taredyrkingsanlegget har en økologisk funksjon som et kunstig leveområde i den perioden taren henger i anlegget. Samtidig antyder studien at samfunnet er sterkt påvirket av det som finnes i de omliggende naturlige tareskogene, uansett hvilken tareart dette er. Tiden taren henger ute i anlegget, har også en betydning.

– Resultatene fra denne studien er svært relevante for å sikre en bærekraftig forvaltning og en god, langsiktig planlegging av industrien, både nå og i en framtid med en potensiell oppskalering, forklarer Torstensen.

Ubudne gjester okkuperer anlegget

Det tomme anlegget, som henger ute hele året, selv etter taren høstes inn på våren, hadde også dyresamfunn knyttet til seg. Dette antyder at anlegget kan ha en økologisk funksjon også etter tarehøstingen. Det var spesielt store forekomster av den fremmede arten japansk spøkelseskreps (Caprella mutica) på tauene i taredyrkingsanlegget på høsten, men arter ble også funnet på brygger og andre kunstige substrater i området. Japansk spøkelseskreps hører opprinnelig hjemme i Stillehavet, og ble observert for første gang i Norge i 1999.

– Dette er bekymringsfullt, siden dette er en art som er plassert i kategorien «svært høy risiko» i Fremmedartslista på grunn av dens store invasjonspotensial og økologiske effekt, sier seniorforsker ved NIVA Trine Bekkby, som har ledet dette arbeidet. I laboratoriet har nykommeren vist at den kan fortrenge stedegne arter av spøkelseskreps. Imidlertid er dette lite studert i felt.

Et bemerkelsesverdig resultat er at det ikke ble funnet japansk spøkelseskreps i taredyrkingsanlegget på våren, altså da det fortsatt var tare i anlegget.

– Det kan virke som arten ble dominerende først etter at sukkertaren ble høstet inn. Siden japansk spøkelseskreps i all hovedsak tiltrekkes av kunstige substrater, kan tareplantene og det assosierte dyresamfunnet i anlegget på våren potensielt ha blokkert det kunstige substratet i anlegget, og dermed forhindret arten i å etablere seg, sier Bekkby.

Mer kunnskap nødvendig

I den ferske KELPPRO-studien påpeker forskerne at dette prosjektet kun ser på ett anlegg og at det er behov for å se på flere anlegg fordelt langs hele kysten og under ulike miljøforhold før man kan konkludere på tareanleggets rolle som kunstig habitat i mer generell sammenheng.

Studien påpeker at et taredyrkingsanleggs rolle i eventuell spredning av fremmede arter bør tas i betraktning ved en oppskalering av industrien. Det er også viktig at anlegg plasseres og materialer brukes på en måte som reduserer dette potensielle problemet.

– Dersom slike anlegg bidrar til å spre konkurransedyktige og dominerende, uønskede arter til naturlige habitater, kan konsekvensene være store, sier Bekkby.

– Det er derfor nødvendig med mer kunnskap med utgangspunkt i lignende og nye studier i tiden framover for å kunne gi et godt grunnlag for en bærekraftig forvaltning av industrien, avslutter hun.