Fluorstoffer funnet i oter, isbjørn, ulv og snø

I rapporten «Screening av nye PFAS-stoffer i Norge 2018», som NILU, NINA, NIVA og Polarinstituttet har utarbeidet på vegne av Miljødirektoratet, presenteres analyser av vanlige og nye PFAS-er i terrestrisk og marint miljø, inkludert arktisk.

– Vi fant det vi kaller «vanlige PFAS-er» i alle prøvene vi tok, unntatt luftprøvene fra Zeppelinobservatoriet på Svalbard, forteller seniorforsker Linda Hanssen fra NILU – Norsk institutt for luftforskning.

– Det bekymrer oss, for mange av disse stoffene er faset ut og forbudt å bruke, men de overlever ute i miljøet og ender opp i dyr.

PFAS-er utgjør en stor gruppe kjemiske forbindelser som brukes i mange ulike forbrukerprodukter, på grunn av sine unike vann- og smussavstøtende egenskaper. Du finner disse fluorstoffene i alt fra matemballasje og kosmetikk til tekstilimpregnering, brannskum, plantevernmidler og mye mer.

Høyest PFAS-nivåer i dyr som spiser fisk

De høyeste fluorkonsentrasjonene fant forskerne i prøver fra oter – med isbjørn, polarrev, havørn, polarmåke, ulv og elg på de neste plassene.

– Dette viser at de høyeste nivåene er i dyrene som lever marint og spiser fisk, sier seniorforsker Børge Moe fra Norsk institutt for naturforskning (NINA).

– PFAS-nivåene har økt dramatisk i oter i Skandinavia, og det blir viktig å følge med på om forbud og reguleringer av PFAS resulterer i en bedre trend. Det viser også hvor viktig det er å undersøke miljøgifter i våre rovdyr, som lever på toppen av næringskjeden.

Det er første gang PFAS måles i ulv fra Norge, men Børge Moe understreker at de målte nivåene er lave, og det skyldes at elg er viktigste føde for ulven.

– Resultatene fra screeningen gir oss mer kunnskap om forekomsten av både kjente og nye PFAS-er. Dette er potensielt svært miljøskadelige stoffer. Dataene bruker vi som dokumentasjon i arbeidet med å få til strengere internasjonale reguleringer av nye miljøgifter, sier Ellen Hambro, direktør for Miljødirektoratet.

Ønskede egenskaper betyr trøbbel for miljøet

Blant PFAS-enes mer ettertraktede egenskaper er evnen til å gi god gli på ski. Snøprøver samlet inn i et område på Østlandet, der det har foregått testing av ski i forbindelse med et Norgescup-renn i 2017, viste seg da også å inneholde fluorstoffer.

– Vi fant høyere nivåer av fluorstoffer i snøprøvene enn det vi fant i prøvene av vann, jord, sediment, luft og støv, sier Linda Hanssen. – Det er godt kjent at skismøring inneholder fluorstoffer. Likevel kan vi ikke knytte nivåene målt i de ulike dyregruppene direkte til skismøring som kilde i denne rapporten. Men når skismøring avsettes i snø og spres videre blir det en av mange kilder til PFAS i norsk natur.Fluorstoffer i miljøet kan påvirke både dyr og planter som tar opp disse stoffene, men de kan også være en kilde til PFAS i drikkevannet gjennom avrenning. Nivåene som ble målt i snø fra skitestområder overskrider delvis de grenseverdiene EU har foreslått for drikkevann.

– Data fra dette studiet vil være et viktig bidrag til arbeidet som gjøres under Stockholmkonvensjonen, sier seksjonsleder Geir Wing Gabrielsen fra Norsk Polarinstitutt.

Norske myndigheter vil bruke disse data om PFAS i forhandlingene med å fjerne uheldige stoffer fra naturmiljøet.

Mer PFAS i avløpsvann fra Longyearbyen enn fra Oslo

Forskerne tok også en rekke ulike vannprøver, blant dem prøver av avløpsvann fra Longyearbyen, overflatevann fra Mjøsa og vann fra kummer i bolig- og industriområder i Oslo.

– Vi vet fra før at avløpsvann er en kilde til PFAS i naturen, sier seniorforsker Dorte Herzke fra NILU. Hun tok prøvene fra avløpsvannet i Longyearbyen, i samarbeid med Havforskningsinstituttet. Hun forteller videre at når avløpsvann slippes ut direkte i naturen uten noe form for rensing, kan PFAS-konsentrasjonene være høyere enn forventet.

– Grunnen til at avløpsvann fra små steder som Longyearbyen kan inneholde mer fluorstoffer enn avløpsvann fra større byer er rett og slett fordi vannrenseanleggene i de større byene er mer avanserte. De har utstyr til å fjerne PFAS fra avløpsvannet før det slippes ut i naturen, det har ikke de små byene rundt om i Norge. Så dette er ikke spesielt for Longyearbyen, avslutter Dorte Herzke.