FISHTREAT : Et nytt og bærekraftig medisinsk doseringssystem for oppdrettsanlegg
En av hovedutfordringene for akvakulturnæringen er lakselus, Lepeophtheirus salmonis. Fastsittende lakselus har vist seg å overleve i mer enn 190 dager på vertsfisken, og kan i løpet av denne levetiden produsere mer enn 10 eggstrenger, som hver inneholder ca. 150 egg per streng (Heuch mfl., 2000). Problemet med fastsittende lakselus er at de kan forårsake stress for vertsfisken, forårsake hudlesjoner og sekundære infeksjoner, kan infisere ville bestander av laksefisk og i noen tilfeller føre til fiskedød (spesielt på smoltstadiet). Det er også lovmessige krav om å holde lusetallene under en viss grense. I tillegg krever bekjempelse av lakselus betydelige ressurser.
Tradisjonelt har lakselus blitt bekjempet med legemidler. Noen av legemidlene som har blitt brukt ved avlusning kan ha ført til negative effekter på organismer det ikke var ment å behandle, som alvorlige negative virkninger på økosystemet og/eller en trussel mot andre kommersielt viktige arter som reker og hummer (Samuelsen mfl., 2014; Macken mfl., 2015). På grunn av bekymringene knyttet til bruk av legemidler ved avlusning, er mengdene legemidler som blir brukt i dag sammenlignet med situasjonen for bare noen få år siden betydelig redusert. Strategier for forebygging av lakselus har nå gått mer mot ikke- medikamentelle behandlingsformer, f.eks. bruk av rensefisk, luseskjørt, varmtvannsbehandling eller spyling. Imidlertid er det også flere problemer knyttet til disse behandlingsformene. Blant annet er det etiske problemer knyttet til de mekaniske metodene som kan gi økt fiskestress og fiskeskade. Noen ikke-medikamentelle metoder har også resultert i akutt massedød som representerer betydelige økonomiske tap for oppdrettsselskapene. Etikken rundt bruk av rensefisk har også blitt diskutert; et estimat anslår at 50 millioner rensefisk dør hvert år i Norge.
Men lakselus har også overlevelsesstrategier for å motstå de ikke-medikamentelle behandlingsformene. Forskere har observert evolusjonære endringer hos lakselus, med lakselus som har utviklet seg til å bli gjennomsiktige. Overlevelsen til lusa er derfor trolig økende da de gjennomsiktige lusene er vanskeligere å oppdage for rensefisk- og laserdeteksjonssystemer. Den korte generasjonstiden til lakselus forverrer den evolusjonære utviklingen av gjennomsiktige lakselus ytterligere. Selv om det er betydelige ressurser som brukes til å utvikle ikke-medisinske behandlingssystemer, forventes det derfor at det fortsatt vil være et behov for å bruke legemidler ved avlusning. De mulige effektene av bruk av legemidler på kommersielt viktige organismer eller organismer man ikke ønsker å ramme, gjør smarte strategier for å dosere legemidlene svært viktig for å minimere mulig miljøpåvirkning. Et eksempel på en slik strategi er å bruke brønnbåter til å behandle fisken for lakselus, og deretter behandle avløpsvannet som blir sluppet ut igjen i sjøen. Imidlertid betyr dette fortsatt at fisken er utsatt for ekstremt stress ved å bli flyttet fra fiskemerden over i brønnbåt. Det er også risiko knyttet til fiskedød hvis det oppstår problemer i behandlingen, og det er også bekymringer for sykdomsoverføring i denne prosessen (Lyngstad et al., 2015).
En mer lovende teknikk for å behandle fisk med legemidler er nylig utviklet av forskere ved NIVA. Disse forskerne har undersøkt effekten av legemidler på miljøet i over ti år, og kjenner den betydelige risikoen legemidler utgjør for organismer som ikke er i målgruppen bedre enn de fleste. FISHTREATTM-systemet er basert på en passiv doseringsteknikk. FISHTREATTM kan redusere mengden legemidler som er nødvendig for å fjerne lakselus, noe som også betyr at mengden legemidler som går tapt til det omkringliggende området minimeres. Prinsippet med FISHTREATTM -systemet er at å benytte de fysikalsk-kjemiske egenskapene til forskjellige molekyler gjør det mulig å feste medisinen til et passende materiale som for eks. nylon, som når det plasseres i fiskemerden muliggjør en vedvarende frigjøring av legemiddel (kontinuerlig avlusning).
I motsetning til dagens metoder hvor fisken enten får legemidler tilført gjennom fiskefôr eller ved badebehandling, er det mulig å opprettholde en terapeutisk dose i fiskemerden over en lengre periode som er langt under det nivået som forventes å forårsake en innvirkning på miljøet. NIVA-forskerne har nylig blitt tildelt et norsk og chilensk patent for oppfinnelsen, og en patent for Europa og Nord-Amerika er like om hjørnet. Forskerne ved NIVA ser nå etter industripartnere for å utvikle denne teknologien til et kommersielt produkt som kan bli brukt for laksenæringen, men også for andre akvakulturarter der en har behov for å kontrollere parasitter eller sykdom.
Referanser
Heuch, P.A., Nordhagen, J.R. and Schram, T.A. (2000), Egg production in the salmon louse [Lepeophtheirus salmonis (Krøyer)] in relation to origin and water temperature. Aquaculture Research, 31: 805-814. doi:10.1046/j.1365-2109.2000.00512.x
Lyngstad TM, Høgåsen HR, Jansen MD, Nilsen A (2015). Risk of disease transfer with wellboats in Norway – Technical report. Veterinærinstituttets rapportserie 15-2015. Oslo: Veterinærinstituttet; 2015.
Macken, A., Lillicrap, A., Langford, K., 2015. Benzoylurea pesticides used as veterinary medicines in aquaculture: risks and developmental effects on non-target crustaceans. Environ. Toxicol. Chem. http://dx.doi.org/10.1002/etc.2920.