Dyrene i dammen trenger detox

Hver dag dundrer biler og tungtransport langsmed Norges nesten hundre tusen kilometer med vei. Asfalten sliter på dekkene, dekkene sliter på asfalten, støvet fyker, eksosen strømmer og når det kommer et regnskyll, havner alt i grøfta. De fleste steder renner vannet rett ut i naturen, men langs de nye, større hovedveiene er det ofte bygd sedimentasjonsdammer. Disse dammene er bygd for å rense det forurensede overvannet ved at sot, gummi, støv og skitt kan synke til bunns før vannet renner videre.

Disse dammene har opptatt kollegene Sissel Ranneklev, Merete Grung og Sondre Meland ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA) de siste årene. Sammen med Statens vegvesen har de forsket på hvordan det står til med helsa til dyrene som bor i sedimentasjonsdammer.

Fra lab til virkelighet

- Sedimentasjonsdammene er urbane leveområder for en rekke planter og dyr, men samtidig er det ofte høye nivåer av trafikkrelaterte miljøgifter der. Disse miljøgiftene har potensielt en rekke skadelige virkninger på for eksempel fisk, forteller Meland.

Vannlevende organismer som har blitt utsatt for miljøgiftene fra ufullstendig forbrenning av drivstoff, såkalte polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH-er), har blant annet større risiko for å få skader på DNA-et. Ranneklev og Meland ville finne ut mer om dette i de dyrene som lever i sedimentasjonsdammene langs veiene.

>> Les mer: Miljøgifter i våre store innsjøer

Ble med på tunellvask

Sammen med kolleger fra NIVA, Vegvesenet, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og Københavns Universitet samlet Ranneklev og Meland inn planter, frosk, sedimentprøver og den lille fisken ørekyt fra sedimentasjonsdammen som beskytter Ljanselva på Skullerud og Sagdammen i Ljanselva. De fisket også ørekyt i Svartoren i Østmarka som de antok var upåvirket av veiforurensning, som de kunne sammenligne med.

Deretter ble de med på vasking av Granfosstunellen, Oslofjordtunellen og Nordbytunellen, og samlet opp noen liter vaskevann. Vaskevannet ble benyttet til å gjøre giftighetstester ved bruk av leverceller fra ørret og algen Pseudokirchneriella subcapitata .

Detox-protein og DNA-brudd

Fisken fra sedimentasjonsdammen på Skullerud hadde betydelig flere skader i DNA-et enn fisken fra Sagdammen, som ligger oppstrøms for sedimentasjonsdammen. Slike skader kan gi varige endringer i arvestoffet og i verste fall forårsake kreft. I tillegg til DNA-skader hadde fisken fra Skullerud også høye nivåer av avgiftingsproteinet CYP1A. Dette proteinet forandrer på giftige stoffer slik at de lettere skal skilles ut av kroppen.

- Men fisken vi analyserte er ikke helt detox-et. Ørekyta fra Skulleruddammen hadde svært høye nivåer av PAH-metabolitter, sier Meland, og forklarer:

- PAH-metabolitter er de stoffene PAH-er blir omdannet til av avgiftingsproteinene. Men det betyr ikke nødvendigvis at de er ufarlige.

>> Les også: Et lite paradigmeskifte innen DNA-kopiering

Dårlig fiske-BMI

Fiskens BMI, eller kondisjonsfaktor, viste også at den påvirkede fisken fra Skullerud var i dårligere tilstand enn den upåvirkede fisken fra Østmarka. Årsaken til dette kan være flere: Kanskje var det rett og slett dårligere tilgang på mat i sedimentasjonsdammen enn i Østmarka?

Forskerne utelukker likevel ikke at de høye nivåene av enkelte miljøgifter kan ha bidratt til den dårlige BMI-en. Avgiftningsmekanismer er kostbart, og om fisken bruker mye energi på å produsere avgiftingsproteiner, blir det mindre igjen til å søke etter mat og å vokse.

Vokser saktere i vaskevann

Og hva med eksperimentet med alger og leverceller? Jo - du gjettet riktig; Hverken algene eller levercellene hadde godt av vaskevann. Vaskevannet fra to av de tre tunellene fikk algene til å vokse saktere, og aktiviteten til avgiftingsproteinene i levercellene til å bli høyere. Overraskende nok hadde vaskevannet fra Oslofjordtunellen ingen effekt, hverken på algeveksten eller proteinaktiviteten. Forskerne har ingen god forklaring på hvorfor Oslofjordtunellen skulle være annerledes, men innholdet av miljøgifter i vaskevannet var lavere enn i de andre tunnelene. Tunnelen hadde vært stengt for lastebiler på grunn av tekniske feil en lengre periode før tunellvasken.

Men hvorfor akkurat vaskevann fra tuneller?

- Tunellene er veldig interessante, for da ser vi kun på lokale forurensninger som er fra veien og kjøretøyene. All annen forurensning fra nedbørsfeltet og langtransporterte miljøgifter kan vi da se bort fra, forklarer Ranneklev.

I tunellene finner forskerne mange stoffer, særlig en del PAH-er som ikke er regulert av myndighetene. Giftigheten til disse er stort sett ukjent for forskerne.

Flere blå-grønne tiltak og mer forskning

- Undersøkelsene våre viser noen av konsekvensene trafikkforurensning har på dyrelivet, og hvor viktig det er å samle opp miljøgiftene fra veitrafikken i sedimentasjonsdammer før det renner ut i hovedvassdragene, sier Ranneklev.

- Vi trenger mer forskning for å få en større forståelse av hvordan forurensning fra veitrafikk påvirker miljøet, samt hvordan man kan beskytte vannmiljøet ved å bygge gode renseløsninger.

- Så langt har vi hatt fokus på organiske miljøgifter. Samtidig er det bekymring knyttet til partikler fra dekkslitasje som en stor kilde til spredning av mikroplast. Dette satser vi på å se nærmere på i tiden fremover, avslutter Ranneklev.

>> Les også: Mikroplast fra bildekk - hva havner egentlig i havet?

Studiene er en del av FoU-programmet Nordic Road Water finansiert av Statens vegvesen. NIVA bidro også med økonomisk støtte til disse studiene, og resultatene er publisert i de vitenskapelige tidsskriftene Chemosphere og Science of the Total Environment.