Den røde fare inntar tareskogen

Store deler av norskekysten fra Trøndelag og nordover ble på 1960- og 70-tallet invadert av enorme mengder av den grønne kråkebollen (Strongylocentrotus droebachiensis). I dag, etter over fire tiår, har kråkebollene minsket i antall og tareskogen kommet tilbake i mange av områdene. En ny studie viser likevel at ikke alt er helt i orden. Selv om tareplantene har kommet tilbake, beites påvekstalgene på stilken nå ned av en annen type kråkebolle, nemlig den røde kråkebollen (Echinus esculentus).

>> Les også: Kråkebollene pigger nordover

- Røde kråkeboller hindrer tareskogen i å returnere til sin opprinnelige tilstand i nord, med sitt yrende liv og mengder av arter. sier Trine Bekkby, forsker ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA).

Tareskogene er svært produktive og artsrike økosystemer som dominerer hardbunnsområdene i store delen av verden. På stilken vokser store mengder alger («påvekstalger»), noe som gir stortareskogen en unik tredimensjonal struktur og danner viktige leveområder for mengder av små virvelløse dyr (krepsdyr, snegler og annet) - opptil flere hundre tusen individer per kvadratmeter. I tillegg finner ulike arter av fisk (f. eks. torsk og sei), sjøfugl (f. eks. skarv) og pattedyr (f. eks. sel) sin mat i tareskogen.

Beiter på stilken hos ung skog

Den røde kråkebollen lever langs hele kysten. Den finnes vanligvis i lave tettheter i frisk tareskog, der den spiser påvekstalger på tarens stilk.

- I 2011 og 2012 undersøkte vi store deler av Salten, Ofoten og Lofoten, et område der tareskogen har vokst tilbake relativt nylig etter å ha vært nedbeitet av grønne kråkeboller, sier Bekkby.

Studien er publisert i forskningsjournalen Marine Biology Research.  

Forskernes undersøkelser viste at i den sørlige delen av studieområdet, der gjenveksten først startet og man finner en relativt gammel tareskog med mye påvekstalger, var det røde kråkeboller i naturlig lave tettheter og mye påvekstalger, noe som ivaretar tareskogens økologiske funksjon. Disse eldre tareskogene er motstandsdyktige mot beitere, blant annet fordi disse skogene er bebodd av predatorer (rovdyr) som spiser kråkeboller, spesielt de små.

- I ung tareskog som nylig har vokst tilbake ser vi imidlertid flere av disse røde kråkebollene enn det som er normalt i gammel og frisk tareskog, sier Bekkby.

- Tettheten av røde kråkeboller her hadde en negativ effekt på mengden av alger på stilken.

Ikke gull alt som glimrer

Fordi de røde kråkebollene ikke beiter selve taren, så ser det helt greit ut fra overflaten, taren står der og vaier så fint i bølgene. Men stilken er altså helt glatt.

- Buffebordet (taren) er der, men all den gode buffetmaten som skal stå på bordet (påvekstalgene) er borte - og da er matfatet for fisk likevel ikke til stede, forklarer Bekkby.

Algene påvirkes også av vannbevegelse

I nylig publisert forskning har NIVA vist at økt bevegelse av vannet gir større variasjon i leveområder, som igjen gir økt mangfold av dyr.

- Vannbevegelse, det vil si bølger og strøm, er gunstig for algene som vokser på stortarestilken - både fordi vannet beveger tarebladene slik at lys og næringsstoffer slipper til - og også fordi vannbevegelsen øker algenes evne til å ta opp næringsstoffer, sier Bekkby.

- Dette har betydning for algenes vekst og overlevelse, og dermed deres utbredelse og tetthet.

Hvem er de, hvor kommer de fra

Tareskog har for alvor blitt satt på dagorden den siste tiden, med dannelsen av et nasjonalt nettverk for den blå skogen, politiske initiativ for å bevare tareskogen og Fiskeriministerens rosende omtale av Havet og Kysten-programmet.

Studien fra NIVA er et viktig bidrag i satsningen på kunnskap rundt tareskog, og reiser samtidig en rekke nye spørsmål.

Hva slags rolle har egentlig de røde kråkebollene? Hvorfor er de såpass mange rett etter at tareskogen har vokst tilbake og hva gjør at det senere blir færre av dem? Hva vil invasjon av andre arter, f. eks. kongekrabbe, ha å si for dette systemet?

- Vi ser fram til flere prosjekter som kan hjelpe oss med å forstå dette spennende og verdifulle økosystemet som skjuler seg under havflaten, avslutter Trine Bekkby.

Prosjektet er en del av Nasjonalt program for kartlegging av biologisk mangfold – kyst, finansiert av Klima- og miljødepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet, og master-oppgaven til Gro Angeltveit ved Institutt for biovitenskap, Universitetet i Oslo.