Bekreftet at tilsettingsstoff i sjampo hoper seg opp i fisk
I det som nærmest var en rutinekontroll, oppdaget forskere for første gang i 2010 at miljøgiften siloksan D5 opphopes i ørret og andre fiskearter i Mjøsa.
Stoffet er i dag ikke regulert som en miljøgift siden man ikke har trodd at det hopet seg opp i næringskjeden. Funnet var derfor kontroversielt og vakte debatt i fagmiljøet.
En fersk undersøkelse bekrefter imidlertid funnene fra 2010. Den nye studien inkluderer naboinnsjøen Randsfjorden, og viser at også siloksan-varianten D6 hoper seg opp i fisken.
Engangstilfelle?
Forskere ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA) og Stockholms universitet målte i 2010 overraskende høye nivåer av miljøgiften siloksan, type D5, i fiskeartene ørret, lågåsild og krøkle i Mjøsa, samt i dyreplankton og den lille istidskrepsen Mysis.
>> Les mer om denne studien: Giftstoff fra hudkrem i fisk fra Mjøsa
I tillegg til de høye nivåene, fant forskerne ut at D5 hopet seg opp i Mjøsas næringsnett, et funn som stred med studier av siloksaner fra andre områder.
På vegne av Miljødirektoratet gjorde NIVA i 2012 en oppfølgende undersøkelse, utvidet til innsjøene Mjøsa, Randsfjorden og Femunden. Hensikten var å undersøke om de uventede resultatene var repeterbare, eller om de var et engangstilfelle.
Høye nivåer og opphopning i næringsnettet
De ferske resultatene fra oppfølgingsstudiet i 2012 bekrefter de høye nivåene av D5 i Mjøsa, og at den hoper seg opp i næringskjeden. Studien viser at også siloksantypen D6 gjør det samme, men nivåene er jevnt over lavere.
– Siloksantypene D5 og D6 hoper seg dessuten opp også i Randsfjorden, mens siloksantypen D4 ikke ser ut til å hopes opp, sier prosjektleder Katrine Borgå i NIVA.
Den nye rapporten viser at innholdet av siloksantypene D5 og D6 er høyere i fiskespisende ørret enn i planktonspisende fisk. Det er også funnet siloksan i dyreplankton, men her er nivåene lavere. Dette viser at siloksanene hoper seg opp i næringskjeden.
Gjelder innsjøer i folketette områder
Studien viser at nivåene av siloksaner i Mjøsa og Randsfjorden er svært mye høyere enn nivåene i Femunden.
Innsjøen Femunden ligger i et naturområde uten store befolkningskonsentrasjoner i nærheten, mens de to andre innsjøene ligger i mer folketette områder med tilhørende renseanlegg for håndtering av vann og avløp.
Resultatene tyder på at det er såkalte lokale kilder som er hovedårsaken til de høye siloksan-nivåene. Forskerne har analysert siloksaner i renset avløpsvann fra renseanleggene, samt i bunnfall rundt renseanleggene.
– De nye resultatene viser at siloksaner ikke bare er til stede i Mjøsa, men generelt i innsjøer i folketette områder, sier Borgå.
Forskerne fant siloksantypene D4, D5 og D6 i renset avløpsvann fra renseanleggene, til tross for at anleggene fjerner så mye som 90 prosent av det som kommer inn.
– Befolkningens bruk av siloksanholdige produkter til for eksempel hårbalsam eller bilpolering kan være en viktig kilde til siloksanutslippene, som til slutt hoper seg opp i fisk i innsjøene, sier Borgå.
Undersøkelsen viser også at fisk i Mjøsa inneholder høyere konsentrasjoner av siloksaner enn av andre miljøgifter, som PCB og bromerte flammehemmere. Bromerte flammehemmere var tidligere et problem i Mjøsa, men nivåene har gått betraktelig tilbake etter at kilden ble funnet og utslippet stoppet.
Brukes i en mengde forbruksartikler
Miljødirektoratet har nå inkludert siloksaner i to nye overvåkingsprogram som skal undersøke hvordan disse stoffene oppfører seg i næringskjeder i Oslofjorden og i næringskjeder på land.
>> Les Miljødirektoratets artikkel: Miljøfarlige siloksaner opphopes i norsk ferskvannsfisk
Siloksaner er en stor gruppe stoffer som er mye brukt innen personlige pleieprodukter, men også i rengjøringsmidler, bil- og båtprodukter, maling, impregneringsmidler, fugemidler og mikroelektronikk.
Ringformede siloksaner spres både med vann og luft. I vann binder de seg lett til partikler og sedimenter. Siden de fordamper lett, kan de ha potensial for å transporteres forholdsvis langt med luftstrømmene.