Vilt-trafikk i Østerdalen : del 2 : tiltak ved påkjørsler og nestenpåkjørsler av elg

Summary

Denne rapporten er skrevet etter oppdrag fra Jernbaneverket, Direktoratet, for å komme frem til tiltak for å redusere risikoen for å kjøre på elg som står på jernbanelinjen. Tiltakene skal kunne settes i verk når sannsynligheten for å påtreffe elg på linjen er høy. Vi har sendt spørreskjemaer til lokførere og gjennomført personlig intervju med lokførere og andre involverte ved elgpåkjørsler. Vi har dessuten anvendt statistiske metoder for å beregne påkjørselsrisiko for forskjellige togtyper (gods- ogpersontog), togruter og toghastighet, i forhold til ulike klimatiske faktorer og månefaser. Spørreundersøkelsen viste at samtlige spurte lokførere hadde opplevd påkjørsler og at nesten alle hadde skadet elg. De fleste lokførerne følte en eller annen form for uro, plage eller belastning ved å kjøre på elg. Den største belastningen var knyttet til det å skade elg og å se deres lidelse. Det var også vanlig å føle uro i forbindelse med avlivning, togforsinkelser og reaksjoner fra passasjerer. Plagene varspesielt fremtredende i perioder av året med høy påkjørselsrisiko. Vi fant at risikoen for elgpåkjørsler var høyere for persontog enn for godstog og at den økte med gjennomsnittshastigheten på togene. De forskjellige togrutene hadde ulik påkjørselsrisiko. Ikke alle togruter på Rørosbanen kjører hele strekningen mellom Elverum og Røros. På de få togrutene som kun kjører strekningene Alvdal-Tynset, Tynset-Rena og Koppang-Tynset er det aldri blitt registrert noen elgpåkjørsler, mens den gjennomsnittligepåkjørselsrisikoen varierte fra 0,1 % til 4,5 % på de andre rutene på Rørosbanen. Påkjørselsrisikoen var høyere om natten, kvelden og morgenen enn den var om dagen. Likeledes fant vi at risikoen for påkjørsler var større ved fullmåne enn ved halvmåne eller nymåne. Natt-, morgen- og kveldstog har høyest risiko for elgpåkjørsler. På enkelte dager kan påkjørselsrisikoen komme opp i 50-60% på noen ruter, spesielt på månelyse, kalde netter i vintre med mye snø. Ved en elgpåkjørsel har lokføreren ansvaret forå sjekke om dyret er dødt og eventuelt avlive skadet elg. Lokføreren skal dessuten ringe togledelsen, som melder fra til politiet eller annen vaktsentral som videre tar kontakt med baneavdelingen og representanter fra den aktuelle kommunen. Vakthavendepersonale fra kommunen og baneavdelingen har ansvaret for å hente påkjørt vilt. De involverte instanser ved en påkjørsel mener at prosedyrene fungerer tilfredsstillende. Lokførerne har forsøkt forskjellige typer av lyd- og lyssignaler for å skremme elgen vekk fra linjen. Effekten av disse metodene har variert fra situasjon til situasjon. Vi foreslår at hastigheten på risikoutsatte persontog (morgen- og kveldstog) reduseres til 50-60 km/t om vinteren når snødybden overskrider 30 cm på utsatte strekninger. De mest utsatte strekningene bør til enhver tid ha en vegetasjonsfri sone på hver side av linjen. Vegetasjonsfrie soner øker sikten for lokførere, øker muligheten for å oppdage elgen på et tidligere tidspunkt og gjør det mulig å bremse ned i tide. I tillegg foreslår vi at elgen kan skremmes vekk ved å skyte på dem med gummikuler. Dette kan f.eks. gjøres fra en robeltralle som kjører et stykke foran risikoutsatte tog. For the Norwegian National Rail Administration we have evaluated the possibility to reduce the number of collisions with moose along the Rørosbanen Railway. Our aim with this project is to find remedial actions which may be introduced when there is a high risk of moose collision. We have performed a questionnaire and personal interviews among engine drivers and other people involved in moose collisions. Furthermore we have made statistical models to estimate the risk of moose collisions for differenttypes of trains (freight and passenger train), train speed, snow depth, temperature, lun