Vilt-trafikk i Østerdalen, del 1: Tiltak for å begrense elg nær jernbanelinjen

Summary

Dette studiet består av: 1) et litteraturstudie og 2) en analyse av faktorer som påvirker elgpåkjørsler og effekten av iverksatte tiltak i Østerdalen. Vi fant en sammenheng mellom topografi, dvs. avstanden fra dalbunnen til den høyeste toppen innen en radius på 2,5 km og antall påkjørsler, med flere påkjørsler på strekninger der det var høye åser. Dette gjaldt for øvrig bare for den sørlige (sør for Alvdal) delen av banen. Påkjørselsfrekvensen var hyppigere i nærheten av tverrgående sidedaler og dessuten lavere på strekninger nær tettsteder enn på strekninger med mer spredt bebyggelse. Varigheten av perioden fra snødybden overskred 30 cm frem til temperaturen stabiliserte seg på varmegrader forklarte det meste av årsvariasjonen i elgpåkjørsler. Bestandstetthet korrelerte positivt med påkjørselsfrekvensen etter å ha korrigert for variasjonen forårsaket av påkjørselsperiode. Vi fant også at endringer av beitetilgangen langs et par kortere strekninger økte antall elgpåkjørsler betraktelig. Vi analyserte hvorvidt tiltak som gjerder, skogrydding langs jernbanetraséen, luktstoff og fôring reduserte antall påkjørsler. Dette ble gjort ved å sammenligne antall observerte påkjørsler før og etter at tiltaket ble iverksatt med det forventede antall påkjørsler i gitt påkjørselsperiode. Alle tiltak reduserte antall påkjørsler, men luktstoff var det eneste som gav en signifikant reduksjon. Tiltakene er imidlertid utført i liten skala (korte strekninger over kort tid), og analysen bærer preg av dette.Fem lengre strekninger i Stor-Elvdal og Rendalen kommuner ble funnet å ha høy påkjørselsrisiko. To av disse skyldes antagelig lokale forandringer i beiteforhold på grunn av hogst. Tre områder (rundt Imsdalen, Tresa og Bjøråa) har tradisjonelt blitt sett på som høyrisiko-områder. Vi konkluderer med at påkjørselsrisikoen skyldes trekkende elg, som i hovedsak følger tverrgående daler ned til Østerdalen vinterstid. I områder med høy påkjørselsrisiko er Østerdalen smal med bratte åskanter, noe som gjørat elgen blir konsentrert på et lite område langs jernbanelinjen. Tiltak bør settes i verk over lengre strekninger (flere km, helst oppimot en mil lange strekninger), og ikke slik det blir gjort i dag over bare korte strekninger. Dette fordi påkjørselsstedene varierer mye fra år til år. Gjerdene langs Østerdalen er satt opp i korte strekninger, enten nylig eller de har vært funksjonelle kun i få år, noe som gir lite styrke til de statistiske analysene av effekten av gjerde. Til tross for at viikke fikk statistisk signifikant reduksjon i antall påkjørsler langs strekninger med gjerder viser andre studier at gjerder er det sikreste og mest varige tiltaket. Vi foreslår derfor at gjerder blir satt opp over en 10 km lang strekning ved Tresa. Detbør også settes i verk tiltak på lengre strekninger langs Imsdalen og Bjøråa. I disse områdene foregår det nå fôring for å stoppe trekkende elg før den når jernbanelinjen. Dette synes til å ha en viss effekt, og fôring bør settes i gang i større stilmed påfølgende studier, og fortrinnsvis i et samarbeidsprosjekt mellom Grunneierforingen i Stor-Elvdal og Jernbaneverket. Vi foreslår å rydde skog i 20 m brede striper på begge sider av jernbanelinjen som et strakstiltak på strekninger hvor det uventetoppstår mange påkjørsler. We have performed 1) a literature survey and 2) analysed factors which may affect the number of moose-train collisions in the valley, and the effect of the remedial actions used to reduce moose-moose collisions. The number of train-moose collisions was highest in areas surrounded by high hills in the southern part of Østerdalen (south of Alvdal), and lowest near urban areas. In Stor-Elvdal and Rendalen municipalities the number of collisions was associated to side valleys. Most acciden