Vilt-trafikk i Østerdalen. Del 1: Tiltak for å begrense elg nær jernbanelinjen

Summary

Etter oppdrag fra Jernbaneverket har vi vurdert forskjellige tiltak for å redusere togpåkjørsler av elg langs jernbanelinjen i Østerdalen. Vi har særlig konsentrert vårt studie til kommunene Stor-Elvdal og Rendalen, hvor den største andelen av elgpåkjørslene skjer og hvor flest tiltak er satt i verk. Dette studiet består av: 1) et litteraturstudie og 2) en analyse av faktorer som påvirker elgpåkjørsler og effekten av iverksatte tiltak i Østerdalen. Litteraturstudiet Påkjørsler inntreffer hovedsakelig i perioder med høy viltaktivitet. En stor andel hjortedyr blir påkjørt i forbindelse med sesongbestemte trekk fra sommer- til vinterbeiteområder, når fjorårskalvene støtes vekk når elgkua skal kalve på nytt, i brunstperioder når okse/bukk-aktiviteten er stor og i demring og skumring når beiteaktiviteten er størst. De fleste elgpåkjørsler i Norge er forbundet med elgtrekket og skjer hovedsakelig vinterstid, da elgen begynner trekket straks det kommer snø. I tillegg kan landskapsmønsteret, tilgang på beite/vann, bestandstetthet og trafikkmengde påvirke antall påkjørsler. En lang rekke tiltak er tatt i bruk i forsøk på å redusere viltpåkjørsler omkring i verden. Spesielle lyd- og lyseffekter (f. eks. viltspeil), samt luktstoffer, synes å ha liten til ingen virkning. Rydding av vegetasjon langs tog- og veitraséer ser imidlertid ut til å ha en positiv virkning med hensyn til antall påkjørsler, mens ledegjerder forbundet med sikre overganger rapporteres å redusere antall hjortedyrpåkjørsler med 60 til 100%. Fôring på bestemte områder har kun vært forsøkt i mindre grad, men ser også ut til å kunne redusere elgens aktivitet langs trafikkerte traseer. Faktorer som påvirker elgpåkjørsler i Østerdalen Vi fant en sammenheng mellom topografi, dvs. avstanden fra dalbunnen til den høyeste toppen innen en radius på 2,5 km og antall påkjørsler, med flere påkjørsler på strekninger der det var høye åser. Dette gjaldt for øvrig bare for den sørlige (sør for Alvdal) delen av banen. Påkjørselsfrekvensen var hyppigere i nærheten av tverrgående sidedaler og dessuten lavere på strekninger nær tettsteder enn på strekninger med mer spredt bebyggelse. Varigheten av perioden fra snødybden overskred 30 cm frem til temperaturen stabiliserte seg på varmegrader forklarte det meste av årsvariasjonen i elgpåkjørsler. Bestandstetthet korrelerte positivt med påkjørselsfrekvensen etter å ha korrigert for variasjonen forårsaket av påkjørselsperiode. Vi fant også at endringer av beitetilgangen langs et par kortere strekninger økte antall elgpåkjørsler betraktelig. Effekten av iverksatte tiltak Vi analyserte hvorvidt tiltak som gjerder, skogrydding langs jernbanetraséen, luktstoff og fôring reduserte antall påkjørsler. Dette ble gjort ved å sammenligne antall observerte påkjørsler før og etter at tiltaket ble iverksatt med det forventede antall påkjørsler i gitt påkjørselsperiode. Alle tiltak reduserte antall påkjørsler, men luktstoff var det eneste som gav en signifikant reduksjon. Tiltakene er imidlertid utført i liten skala (korte strekninger over kort tid), og analysen bærer preg av dette. Fem lengre strekninger i Stor-Elvdal og Rendalen kommuner ble funnet å ha høy påkjørselsrisiko. To av disse skyldes antagelig lokale forandringer i beiteforhold på grunn av hogst. Tre områder (rundt Imsdalen, Tresa og Bjøråa) har tradisjonelt blitt sett på som høyrisiko-områder. Konklusjon Vi konkluderer med at påkjørselsrisikoen skyldes trekkende elg, som i hovedsak følger tverrgående daler ned til Østerdalen vinterstid. I områder med høy påkjørselsrisiko er Østerdalen smal med bratte åskanter, noe som gjør at elgen blir konsentrert på et lite område langs jernbanelinjen.