Statlig styring av reindrift i utakt med samisk reindriftskunnskap

Summary

I etterkrigstiden kom et nasjonalt fokus på å integrere reindriftssamene inn i den moderne velferdsstaten (Arnesen, 1979; Riseth, 2000). På 1970-tallet innførte Stortinget en ny reindriftslov og ny politikk for å modernisere reindriften og gjøre den økonomisk effektiv. Denne rasjonaliseringspolitikken innførte et konsesjonssystem for å regulere antall utøvere, reintallet ble strengere regulert, og myndighetene startet en systematisk innhenting av statistikk på reintall, flokkstruktur og kjøttproduksjon. I samme periode ble insentiv-ordninger innført for å stimulere til en høy simleandel i reinflokkene for å øke produktiviteten i flokkene. Dagens reindriftspolitikk er en videreføring av rasjonaliseringspolitikken fra 70-tallet, men staten har økt sin kontroll av reindriften på særlig to punkter: Reintallet og flokkenes bevegelser i landskapet reguleres i dag etter strengere regler. Den statlige styringen av reindriften er basert på et mål om at flokkene skal ha en forutsigbar, standardisert produksjon som er lik fra år til år. Og denne artikkelen viser hvordan dagens forvaltning av reindriften og reinens arealer gjør det vanskelig for reineierne å bruke tradisjonell kunnskap for å tilpasse seg endringer i naturen og klimaet. Reguleringene i rasjonaliseringspolitikken er heller ikke i samsvar med de tradisjonelle perspektivene på etikk i samisk reindrift. Mens reguleringene gir økte kontrollmuligheter til myndighetene, så svekkes det interne selvstyret i reindriften (Johnsen et al., 2017).