Modellering av gjellealuminium. Aluminiumspåslag på gjellene til laksesmolt og betydningen dette kan ha for utvandringen

Summary

Etter kalking av Storelva i Holt har utvandringen av smolt vært betydelig, mens fangstene av laks i elva fortsatte å være lave (Kroglund mfl. 2011c). I 2005 ble det observert smolt i dårlig form og uten fluktatferd i brakkvann. Det har også vært påvist omfattende akkumulering av aluminium på gjellene hos laksesmolt i brakkvannsonen (2003, 2005 og 2006) i dette systemet. Til sammen har dette reist spørsmålet om akkumulering av gjellealuminium hos utvandrende smolt medfører redusert overlevelse, eller upresis tilbakevandring til vassdraget. For å studere effekter av aluminium på smoltadferd ble vill laksesmolt fra elva merket med akustiske merker, og bevegelsene og overlevelsen fulgt fra elvemunningen og ut i havet i 2007 og 2008. I 2007, da vannføringen i elva var lav, nådde 18 % av smolten ut i kyststrømmen, mens 33 % av smolten nådde ut i 2008 i en periode med høy vannføring, og dermed lav salinitet, i de indre delene av estuariet. Videre ble vandringshastigheten kraftig redusert begge år i de områdene av estuariet med salinitet under 10 promille, samtidig som hastigheten økte raskt etter at smolten kom ut i områder med saltere vann. Undersøkelser av mobilisering av bioreaktivt aluminium har vist at høye nivå av gjellealuminium akkumuleres når saliniteten er mellom 1 og 10 promille. Sammenhengen mellom akkumulering av Al på gjellene og salinitet er godt dokumentert i forsøk og gjennom kjemiske analyser i vassdraget (Teien mfl. 2006; 2009; Kroglund mfl. 2011a-g). Ved å sammenstille informasjonen om smoltens vandringer og mobiliseringen av bioreaktivt aluminium i de ulike delene av estuariet har vi kunnet modellere mengden av gjellealuminium hos utvandrende smolt. I fjordsystemet utenfor Storelva i Holt er endringen i saltnivå fra elv til hav rask i år med liten vannføring, mens brakkvannet dekker større områder når vannføringen er stor. Modellen viste at laksesmolt fort kan nå nivåer av gjellealuminium som ligger høyt over de nivåer som betraktes som sikre, både i år med lite og mye vann i elva. Videre ser det ut som vandringsviljen hos smolten svekkes svært raskt når smolten ankommer områder med dårlig vannkvalitet, det vil si områder med høy mobilisering av bioreaktivt aluminium. Vandringen avtar også før vi forventer at akkumuleringen på gjellene har nådd problematiske nivå, men når laksesmolten først stopper opp i slike områder nås forventede skadelige nivå av gjellealuminium raskt. Både i 2007 og 2008 vandret mer smolt ut gjennom fjordsystemet tidlig på sesongen under forhold som var relativt gunstig med tanke på akkumulering av aluminium på gjellene. Resultatene styrker vår hypotese om at akkumulering av gjellealuminium hos utvandrende smolt i Storelva i Holt kan nå nivåer som er langt over det vi betrakter som biologisk sikre. Det er sannsynlig at dette alene, eller sammen med andre faktorer, er årsaken til den lave tilbakevandringen av voksenlaks til elva. Den utviklede modellen, basert på kunnskap om smoltutvandring og forholdene i et gitt fjordsystem, vil kunne benyttes til å predikere om vi kan forvente skadelige nivåer av gjellealuminium på laksesmolt. Atlantisk laks (Salmo salar), generalisert additiv modell, gjellealuminium, estuarine blandsoner, salinitet, smoltutvandring, Storelva i Holt - Aust-Agder, telemetri, Atlantic salmon (Salmo salar), generalized additive model, gill aluminium, estuary mixing zones, salinity, smolt migration, Storelva, telemetry